Litt for mye av det gode

Kanskje hadde det lesende publikum vært bedre tjent med en forkortet versjon av Olav H. Hauges dagboknotater?

Samlaget har med rette fått mye oppmerksomhet for utgivelsen av Olav H. Hauges dagboksnotater gjennom 70 år, et imponerende mammutverk som det må ha kostet dyrt å framstille, men som, så vidt jeg kan bedømme, er utført på eksemplarisk vis. Det er derfor all mulig grunn til å ta av seg hatten for Sverre Tusvik og hans medhjelpere. Hvor imponert man enn er, kan det likevel ikke unngås at det sniker seg inn en aldri så liten tvil.

Er virkelig Hauge av et slikt kaliber, og enda viktigere: Er dagboka i seg selv av så stor verdi og betydning at det gjør en slik gigantsatsing rimelig?

At Hauge hører med blant våre fremste etterkrigslyrikere, hersker det bred enighet om, og for litteraturforskere av biografisk observans er selvsagt dagbøker (og brevsamlinger) uunnværlige kilder, ikke bare til viten om dikterens liv, men også til en utdypet forståelse av dikterens verk. Men er det grunn god nok?

Prosaforfatter

La det straks være slått fast at Hauges dagbok er et usedvanlig dokument som gir oss et sjeldent innblikk i en dikters verksted. I kraft av dette gir den også om enn ikke et helt nytt, så i alle fall i all sin nyanserte sammensatthet et langt rikere bilde av gartneren fra Ulvik enn vi hadde fra før. Det samme gjelder også for dikteren, hvis litterære utvikling gjerne er blitt framstilt ut fra en enkel modell der en tidlig høyromantisk fase angivelig går over i en konkret, nyenkel fase.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Av naturlige grunner har vi aldri sett for oss Hauge som prosaforfatter. Med denne utgivelsen blir vi faktisk presentert for et til nå ukjent prosaforfatterskap av betydelig verdi, som spenner over et stor register, der især aforismen har en sentral plass. Hauges dagboksnotater er nemlig ikke rablet ned; også her har han gjort seg stor møye med språket og formuleringene.

«A man of letters»

Selv om Hauge er sparsom når det gjelder personlige bekjennelser, betror han seg enkelte ganger til dagboka. At han i flere perioder var psykiatrisk pasient, er i og for seg ingen nyhet. Et par steder i dagboka gjør han seg noen retrospektive betraktninger over sin «galskap». Det interessante her er at han ikke bare opplever den som en plage, men at han ser på sykdomsperiodene som skapende perioder der visjoner han har hatt i «galskapens» grenseland, seinere lar seg bruke i skapelsesprosessen.

Hauge var «a man of letters», en mann av ord. Han var nok gartner, men det var litteraturen som var hans kongerike. Det var gjennom den han levde sitt liv. Det er også den dagboka mest handler om.

Her går han i dialog med bøkene, og her avslører han en voldsom appetitt på bøker, ikke bare diktbøker, men bøker av alle slag. I tillegg til den imponerende mengden er det ikke minst vidsynet i valget og vurderingene, som slår en. Her framtrer han som en langt mer åpen person enn enkelte av sine beundrere.

Bjørnetjeneste

Men likevel, med hånda på hjertet, er ikke alt like interessant og relevant i denne mastodonten av en dagbok. Rubbel og bit er tatt med, og det er fortjenstfullt nok, sett fra forskerens og den nærmeste fankretsens ståsted. Men hva med oss andre?

I hele form vil denne dagboka neppe bli folkelesning. Men deler av den hadde faktisk fortjent å bli det! Hvis forlaget i stedet hadde valgt å utgi en redigert og forkortet versjon, kunne den da kanskje også ha blitt noe som likner det.