SIMON STRANGER har skrevet litt for mye av sitt liv inn i fiksjonen.
SIMON STRANGER har skrevet litt for mye av sitt liv inn i fiksjonen.Vis mer

Litt for mye «hjerte, smerte»

Simon Stranger skulle holdt seg til Sør-Afrikas historie.

ANMELDELSE: Å skrive sitt liv inn i fiksjonen har nærmest blitt malen i samtidslitteraturen.

Simon Stranger måtte helt til Sør-Afrika for å finne seg selv. Det blir bare delvis vellykket som roman.

«En fremmed i verden» strekker seg vidt både i tid og rom. Den starter i 1652, da skipslege Jan van Riebeck ankommer Kapplandet på oppdrag fra den nederlandske stat. Han regnes som grunnlegger av den Sør Afrikanske republikk, og ved hjelp av Riebecks dagbok dikter Stranger seg inn i videre om sykdom, interne stridigheter, stammer i krig med hverandre.

Vi følger også den fiktive Adele, hvis barndomshjem forsvinner etter den omstridte rivningen av District Six i Cape Town. Hun blir del av opprørsbevegelsen mot Apartheid. Og vi følger unge Noah tjue år senere. Han er svart, men adoptert inn i den hvite overklassen. Han lurer på hvem han egentlig er.  

Identitet er et nøkkelord i denne boka. Både Simon Strangers far og farfar er adoptert, noe som gjør at unge Stranger - fremmed på engelsk - også lurer på hvem han er.

Litt for mye «hjerte, smerte»

Det betyr at vi får parallelle fortellinger om faren og farfaren - samt Strangers egen fortelling om seg selv som ung mann.      

Artikkelen fortsetter under annonsen

«Hvem var jeg på denne tiden? Jeg var en av de unge gamle», skriver Stranger om gymnastiden på Hartvig Nissen. Han ville, skriver han,  vie sitt liv til lidelsen, og gikk så langt inn i den at han nesten bukket under. Vi er også med på en jordomseiling noen år senere, der Simon og mannskapet nesten forliste. Vi sitter sammen med Stranger på Ullevål, der faren ligger i koma. Og vi er med Stranger og en kompis i dagens Cape Town, der han gjør research til romanen vi nå leser.   

Enkeltvis er disse fortellingene gode, og overgangene mellom dem både elegante og relevante. Men den parallelle innsikten i Strangers liv - og hverdagspraten rundt romanens tilblivelse - ufarliggjør på mange måter stoffet.

Og med all respekt for Strangers unge tunge år, veldig spenstig er heller ikke hans skildring av seg selv som ung mann. Det blir for umodent litterært, nesten litt pompøst i alt sitt alvor.

«Jeg vil skrive en dypt personlig roman, så langt fra meg selv jeg kan komme», sier Lars Saabye Christensens alter ego Funder i boka «Sluk». Det er kanskje denne forfattertypen Simon Stranger også tilhører. Han har siden debuten «Den veven av hendelser vi kaller verden» (2003) skrevet godt og innsiktsfullt nettopp om blant annet lidelsen. Med det alvor han nå forteller oss at han hadde som ung. Men han hadde ikke behøvd å si det så direkte. De beste partiene i denne boka er de fiktive.
                                              
Anmeldelsen sto på trykk i Dagbladet 19.11.2012.