Gledesspreder: Den folkekjære komikeren Robin Williams, som endte sitt liv på så tragisk vis, hadde et enormt behov for å glede andre, nesten for enhver pris. Foto: HBO
Gledesspreder: Den folkekjære komikeren Robin Williams, som endte sitt liv på så tragisk vis, hadde et enormt behov for å glede andre, nesten for enhver pris. Foto: HBOVis mer

TV-anmeldelse: «Robin Williams: Come inside my mind»

Litt for ordinært om en høyst uvanlig mann

Ny dokumentar kaster ikke mye nytt lys over Robin Williams.

Neste måned er det fire år siden den høyt elskede komikeren og skuespilleren Robin Williams tok sitt eget liv, 63 år gammel. HBOs nye dokumentar om hans liv og virke, regissert av Marina Zenovich, er et kjærkomment og rørende gjensyn med den stutte, hårete komikeren som smilte så øynene forsvant. Selv om filmen aldri helt evner å gjøre gjerning av tittelen sin, og ta oss med inn i hans sinn.

Konvensjonell

Filmen er konvensjonelt bygget opp, og består i hovedsak av arkivbilder og bakommateriale (Williams’ virkelige forse var frittflytende improvisasjon, noe som resulterte i timevis med underholdende blooper-materiale, godt representert her) klippet sammen med nye intervjuer med venner, familie og kollegaer (blant andre David Letterman, Billy Crystal og Eric Idle), og gamle intervjuer med Williams. Den følger Williams’ stadig stigende karrierekurve mer eller mindre kronologisk, fra en, ifølge filmen, tålelig uproblematisk (om kanskje litt isolert) barndom, og videre inn i voksenlivet. Som et forvarsel på parallelløpet som både dramatisk skuespiller og ellevill ablegøyemaker gikk han på det prestisjetunge skuespillerstudiet ved Juilliard i New York, samtidig som humorkarrieren fikk sin spede begynnelse på standup-klubber og i impro-trupper (Williams beskriver improvisasjons-kicket som «sex, bare uten skyldfølelsen»).

Grensesprengende

«Robin Williams: Come inside my mind»

4 1 6

TV-dokumentar

17. juli
Beskrivelse:

To timers dokumentar om komiker og skuespiller Robin Williams' liv, virke og tragiske død.

Kanal:

HBO

«Morsomt og gripende, men ikke spesielt dyptpløyende om komiker Robin Williams.»
Se alle anmeldelser

Veien gikk videre til Los Angeles, der hans vanvittige, energiske all in-tilnærming skapte bølger i miljøet. Her var et grenseløst og intuitivt talent, som assosierte fritt og brukte hele stemmen, kroppen, scenen, og publikum som sitt instrument. Det er nesten med et hint av Salieris bitterhet overfor Mozart at David Letterman i filmen beundrende forteller at kollegaen var i en helt annen liga: «Alt vi hadde var de teite vitsene våre».

Etter gjennombruddet som romvesen i situasjonskomedien «Mork & Mindy» (der Williams’ uforutsigbare sprell omkring i kulissene resulterte i at trekamera-produksjonen måtte innføre et fjerde, håndholdt og mer fleksibelt kamera for å være i stand til å følge ham, noe som så ble bransjestandard) kom kjendisstatusen med påfølgende festing, rusavhengighet og -avvenning, før han erobret filmmediet også og leverte en stødig strøm av gode komedier («Good Morning, Vietnam», «Mrs. Doubtfire»), tyngre dramaer («Dead Poets Society», «Good Will Hunting») og håpløst sentimentale smørjer («Patch Adams», «Jacob the Liar»).

På mange måter oppsummerer de tre filmkarriere-retningene Williams’ egne drivkrefter: han var på samme tid både leken og infantil på grensen til enerverende, intelligent, raffinert og sjelfull, og hadde et sterkt ønske om å glede mennesker, nesten for enhver pris. Alt dette får filmen godt frem, og den er både morsom og gripende, spesielt mot slutten da de etterlatte reflekterer rundt det tragiske endeliktet hans.

Ingen grunntese

Men hva som var de underliggende beveggrunnene for disse drivkreftene prøver filmen aldri å komme til bunns i. Den er ikke en fullblods hagiografi, men den gjør ikke så mye innsats for å problematisere eller grave dypere. Det virker ikke å være noe mysterie bak hverken talentet, den insisterende energien eller rusavhengigheten, og selv dødsfallet virker å «bare» ha en medisinsk, dog hjerteskjærende, forklaring. Det nærmeste vi kommer en slags grunntese om Williams’ triumf og tragedie er en nær venn som kaller ham «lyset som ikke visste hvordan han skulle skru seg selv av».

«Alle mennesker er drevet av en dyp, dyp, dyp hemmelighet», sier Williams i et intervju der han snakker om hvordan han finner frem til kjernen av en rollefigur.

Det er nesten så denne filmen prøver å motbevise ham.