Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Anmeldelse: Puss N Boots - «Sister»

Litt for skranglete

Norah Jones utfordrer igjen - nå med skranglete country.

SØSTRE: «Sister» er album nummer to fra Puss N Boots, fra venstre Sasha Dobson, Catherine Popper og Norah Jones.
SØSTRE: «Sister» er album nummer to fra Puss N Boots, fra venstre Sasha Dobson, Catherine Popper og Norah Jones. Vis mer

ALBUM: «Hva har skjedd med artisten med ni Grammy-priser og over 50 millioner solgte plater?» spurte jeg retorisk da Norah Jones (40) ga ut sitt foreløpig siste soloalbum, et eksperimentelt og ujevnt album med den beskrivende tittelen «Begin Again», for et snaut år siden.

«Sister»

Puss N Boots

3 1 6

Country/americana

2020
Plateselskap:

Blue Note Records

«Visker bort skillet mellom øving og ferdig produkt.»
Se alle anmeldelser

Hun ville prøve ut nye ting. Her fortsetter hun på den samme galeien, med et slentrende, uvørent og vindskeivt album med både originallåter og (velvagte) covere, som medlem av trioen med det pussige navnet Puss N Boots.

Og her vinner spillegleden over presisjonen! Sjarmerende, men ujevnt. Det høres ut som om de bare har satt seg ned for å spille litt i studio, rett inn i boksen, uten å øve altfor mye.

Eksperimenterer

Jones har i det hele tatt brukt mye av tida siden superhits som «Come Away With Me» og «Don't Know Why», begge fra debuten i 2002, til å eksperimentere. Nesten hvert eneste album har vært av typen «Norah Jones prøver noe nytt».

«The Fall» (2009) rømte hun fra popjazzen og nærmet seg country. Albumet «For The Good TImes» med hobbybandet The Little Willies, (2012) var en hyllest til Willie Nelson, og året etter kom det ikke helt vellykte duettalbumet «Foreverly» med Billie Joe Armstrong fra Green Day - med Everly Brothers-låter. Så fulgte mer ordinære «Day Breaks» (2016).

Countrytrio

Sammen med jazz-sangeren Sasha Dobson og Catherine Popper (fra bandet til Ryan Adams) omfavner hun nå country- og americanasjangeren.

De føyer seg inn i en slags tradisjon. Den mest kjente kvinnelige countrytrioen besto av Emmylou Harris, Dolly Parton og Linda Ronstadt, som ga ut flotte «Trio» i 1987 og ikek så flotte «Trio II» i 1999, men uansett snakker vi et helt annet nivå og (mildere) uttrykk. I fjor albumdebuterte kvartetten The Highwomen til høylytt applaus.

Liveband

Norah, Sasha og Catherine startet som et liveband som spilte på klubber hjemme i Brooklyn, New York - med et repertoar som mikset americana, country, folk, pop og rock. De byttet på å synge og spille forskjellige instrumenter, og Norah har lært seg å spille både gitar og trommer i tillegg til piano. Hun spiller ihvertfall både gitar og trommer, men er atskillig tryggere på pianokrakken...

Uhøytidelig er ordet. Det føles som om de har «rasket sammen» noen låter og spilt dem inn på sparket. Det skrangler som bare det. Det er helt sikkert meningen, men det føles prematurt. Øving er ofte et gode.

Godbiter

Trioen albumdebuterte i 2014 med «No Fools, No Fun» med både originallåter og coverlåter. Dette har de videreført på oppfølgeren «Sister».

Originallåtene har de skrevet sammen eller hver for seg, og også her har det nok gått litt fort i svingene. Her er godbiter som countrysviska «You Don't Know», komponert av Jones og Poppers «Lucky» og «The Razor Song» , men låtmaterialet er ikke bra nok hele veien.

Coverlåter

Men én ting skal de ha, de har god smak når det kommer til valget av albumets fem coverlåter (av 14). I en særstilling står Paul Westerbergs «It's A Wonderful Lie» fra albumet «Suicaine Gratifaction» fra 1999, sjøl om trioens versjon føles i overkant ustrukturert, i likhet med tittellåten (med Norah Jones på «uvøren» elgitar).

De øvrige coverlåtene er blant andre Tom Pettys «Angel Dream», en slentrende og fin «Joey» (Johnette Napolitano) og avslutningsvis en godkjent versjon av Dolly Partons «The Grass Is Blue» , som de også sang under en hyllest til låtskriveren. «The Great Romancer» har Dobson skrevet med «superprodusent» Don Was, men dette albumet har Puss N Boots produsert sjøl. Det er ikke nødvendigvis en fordel, for trioen kunne trengt et «låtpoliti» og en eller ei som sa «en gang til, jenter!».