- Artistene blir intervjuet i Dagbladet og VG fordi de er pop-rock musikere med publikumsappell, ikke kunstnere, sier Knut Schreiner                                 Foto: Magnus Stivi
- Artistene blir intervjuet i Dagbladet og VG fordi de er pop-rock musikere med publikumsappell, ikke kunstnere, sier Knut Schreiner Foto: Magnus StiviVis mer

Litt kunstner og litt underholder

Det er naivt å tro at landets største aviser ville gjort helsides oppslag på artist, der kun musikk og kunstnerisk analyse var saken.

Meninger

Jeg har stor sans for Audun Molde. Hans «WOW! Populærmusikkens historie» synes jeg er noe av det beste som er skrevet om temaet her til lands. Liker å bare plukke den opp og bla og lese om hva som helst.

Han leverer noen av de skarpeste musikkronikkene på steder som Ballade, og er fast tilstede på alle bransje- og kulturpolitikk arrangement, alltid på twitter, med et godt spørsmål i ermet. 

Uansett,
denne gangen er jeg ikke helt med på notene: Artister må slutte å være personlige i media, og få være kunstnere i stedet. Men for de fleste handler pop-rock musikk om universelle følelser. Man hører noe i musikken som bekrefter hvordan man føler seg selv.

Musikk springer som regel ut i fra en inspirasjon. Det var noe som fikk deg til å lage denne fantastiske musikken i utgangspunktet. For vanlige folk er det selvsagt interessant å høre om dette «noe» - særlig hvis det er et personlig forhold, fordi man gjerne vil tro at den som synger det, virkelig føler, mener og tror på det; ja, rett og slett, har levd det hen synger.  

Mainstream media handler dessuten om gode historier/narrativ. Disse artistene blir intervjuet i Dagbladet og VG fordi de er pop-rock musikere med publikumsappell, ikke kunstnere. Det er naivt å tro at landets største aviser ville gjort helsides oppslag på artist, der kun musikk og kunstnerisk analyse var saken. Til det har man spesialpresse.  

Artikkelen fortsetter under annonsen

«Å snakke om musikken» er noe artister gjerne vil i mediesammenheng. Men få artister evner å snakke om musikken på en måte som er tilgjengelig, underholdene og interessant for vanlige lesere. I vår tid er det også sjeldent at artister snakker engasjert om politikk eller tar stilling til debatter i sitt eget felt, eller kan snakke generelt på vegne av en musikerstand.

De snakker som regel om seg selv, og inspirasjonen for musikken. Og hvor kommer den fra? Jo, fra deres indre. Og det er helt kult. Men så lenge man har denne romantiske tilnærmingen fra artistene, så vil også avisene gjengi denne måten å snakke om musikken på. 

Hvorfor jeg valgte en maj7 i akkurat DEN overgangen, fordelene med å spille inn på 16 spors framfor 24 spors, hvorfor jeg elsker klangen i et Fender Rhodes-piano, eller når på dagen stemmen låter best.  Det er ting vi kan lese om i ENO (eller Klassekampens musikkmagasin). Men selv der har artister hang til å peile inn på personlig-biografiske narrativ rundt sin musikalske produksjon - sjekk bare det høyst personlige og musikkteknisk-frie intervjuet med Ane Brun og Ida Maria i ENO nr 3 fra 2012.  

Det er et ønske om å heve pop-rock i kunsthierarkiet - behandle artister på linje med forfattere, billedkunstnere og regissører.

Men man må ikke glemme at i de fleste andre kunstfelt har utøverne lang faglig utdanning som grunnlag å snakke ut i fra. De er også mer bevisst sin samfunnsoppgave og hvilke politiske spørsmål og tema som gjelder i deres felt til enhver tid. Deres skaperverk er ofte mer omfattende enn en plateutgivelse. En roman, en utstilling, en film; det innebærer mye mer tankekraft og helhetlige vurderinger.

Å kunne legitimere og forklare dette ut i fra en grunnleggende idé er i større grad en forventning, enn det er for musikere.  

Noen artister får det til. Men veldig mange er unge folk i 20-årene, gjerne band, som ikke har samme forutsetningen for å presentere sitt verk slik  forfatter eller billedkunstner gjør. Den beste løsningen er kanskje litt flytende grenser: Pop-rock er ungt og direkte, «from the street», «straight from the heart» osv. Men det er også sofistikert utført og med kunstnerisk tanke. Å formidle dette på best mulig måte, er noe artist og journalist må løse i fellesskap.  

For det er ikke bare media som trekker i den personlige retningen. Når det gjelder Sondre Lerche og «skilsmisse»-plata, var det en del av fortellingen rundt skiva fra dag 1, kommunisert fra både artisten og apparatet rundt.  

Pop-rock artister er litt kunstnere og litt underholdere. Men skal du unngå - hvis det er det du vil - å få en personlig «story» rundt lanseringen, så tror jeg du bare må ha noe annet å melde. Si det høyt og tydelig og sitatvennlig. Media liker det og vil gjengi det. To timer med kaffe og nølende snakk om «hvordan du har det», vil neppe resultere i en ren musikksak.

Det er ikke sånn kommersielle medier funker. Men de vil til gjengjeld fortelle noe som den jevne leser kan forstå og relatere seg til, og antakeligvis like å lese. Og artister, dere vil vel nå ut til flest mulig? Hvorfor ellers gjør dere promo?

Innlegget er en redigert versjon av et innlegg publisert på ballade.no