Statsminister Kjell Magne Bondevik holder pressekonferanse etter at Carl I. Hagen og Per Kristian Foss i den muntlige spørretimen i Stortinget følte seg krenket over at Bondevik og regjeringen tar Høyre og Fremskrittspartiets støtte for gitt. Bondevik måtte senere dementere og krype for opposisjonen i Stortinget.
Statsminister Kjell Magne Bondevik holder pressekonferanse etter at Carl I. Hagen og Per Kristian Foss i den muntlige spørretimen i Stortinget følte seg krenket over at Bondevik og regjeringen tar Høyre og Fremskrittspartiets støtte for gitt. Bondevik måtte senere dementere og krype for opposisjonen i Stortinget.Vis mer

Litt lei deg? Det er samfunnets skyld

Har du blitt lei deg i det siste? Da må noen straffes. Det er nemlig samfunnets ansvar å hindre at noen blir lei seg.

Meninger

Det er i det minste det vi er i ferd med å lære bort til alle landets skoleelever. Vi blir stadig mer opptatt av å kjenne ordentlig godt etter for å se om vi ikke egentlig føler oss litt krenket. Djupedalutvalget tar et skritt videre.   

Det såkalte Djupedalutvalget leverte for kort tid tilbake innstilling som skulle handle om å bekjempe mobbing på norske skoler. Mandatet er sympatisk. Alt for mange elever får flere år av livene sine ødelagt av medelever som på det verste opptrer direkte sadistisk. Det er ingen tvil om at det trengs omfattende virkemidler for å forebygge og bekjempe den typen mobbing og at det må skje på ofrenes premisser.  

Nulltoleranse for krenkelser
Det som imidlertid ikke trengs er å sidestille de som opplever en kommentar som strider med deres verdisyn med opplevelsene til de elevene som lever i et rent helvete hver eneste dag. Utvalget foreslår at det innføres nulltoleranse for både mobbing, trakassering, diskriminering og også for såkalte krenkelser. Her begynner utvalget å flytte seg milevis unna det problemet de er satt til å løse. La oss starte med å se på hvordan de definerer krenkelser:

«Krenkelser, også kalt krenkende ord og handlinger, dekker alle ord og handlinger som en elev opplever at krenker hans eller hennes verdighet eller integritet.»

Artikkelen fortsetter under annonsen

Videre skriver utvalget at:

«For at elevens rett etter loven og skolens og skoleeierens plikt skal utløses er det ikke nødvendig å avgjøre om det som har skjedd, er mobbing eller ikke. For at skolens ansvar skal utløses, er det tilstrekkelig med en enkelthendelse som eleven opplever som krenkende»

Med andre ord har skolen plikt til å praktisere sin nulltoleranse, helt uavhengig av en objektiv vurdering om hvorvidt det har skjedd noe kritikkverdig, så lenge en elev opplever en situasjon krenkende. Dette er ikke bare en tenkemåte som er grunnleggende i strid med de prinsippene vi lærer bort til de samme elevene om rettsikkerhet, men vil også bidra til å utvikle mennesker som vi være i dårlig stand til å takle et samfunn med motstridende oppfatninger, verdisyn, kulturer og livssyn. Det er finnes ingen grenser for hva den enkelte kan oppleve som krenkende.

Krenkende å ikke tro eller tro på feil gud?
For å få et begrep om hvor prinsippløs og lite klokt det er for skolene å politisere folks krenkelser kan vi se til en sak i statene om en gutt som ble straffet for å ytre seg i ateistisk retning. I dette tilfellet blir gutt spurt av jente om han tror på gud. Gutten svarer at det gjør han ikke. Han kan også opplyse om at han heller ikke går i kirken. Jenta blir så opprørt og krenket over dette at hun begynner å gråte. Gutten får beskjed om å slutte å fornærme de andre elevene. 

Her ligger selve kjernen i problemet. Det er umulig å vite hva andre kan oppleve som krenkende. Enda mer umulig er det å lage regler basert på slikt føleri.  Å ikke tro kan krenke den som tror. Å tro på en ting kan krenke folk av en annen tro. "Feil" tolkning av troen kan krenke folk av samme tro. Å være veldig uenig i politikk eller fag kan i verste fall oppleves krenkende. Satt på spissen prøver man altså å innføre en slags nulltoleranse av uenighet når den blir for ubehagelig.   

Hva slags unger er det vi ønsker oss?
Hva slags unger er det egentlig vi ønsker å oppdra? Har vi virkelig lyst på en generasjon som lærer seg at hvis de hører oppfatninger som bryter med deres eget verdensbilde på grunnleggende vis så kan de klage til noen andre? Vil vi ha et samfunn av folk som legger ansvaret på samfunnet fordi andre mennesker har verdier som står langt unna dem selv? Ønsker vi å lære barna å være så tolerante at de blir intolerante? 

Til syvende og sist er nok denne utviklingen et speilbilde av samfunnet for øvrig. Vi opplever stadig initiativer som handler om at vi vil skjerme oss fra meninger vi ikke liker, folk som blir krenket av uenighet og politisering av den enkeltes følelsesliv. 

Det er allikevel et godt stykke fra å gi uttrykk for at man blir såret av en meningsmotstander til å kreve at de følelsene skal omsettes i faktisk politikk med offentlige sanksjoner. Djupedalutvalget krysser den grensen.