Dick Dale, surfgitarens mester, er død:

Litt mer romklang i himmelens monitor

Dale var et forbilde for mange, både Beach Boys og Hendrix.

TØFFE DICK: ick Dale i 2007 da han spilte i New York på B.B. Kings Blues Club. Sjekk måten han holder gitaren på. Tøft. Han ga oss surfpop og vi kan bare takke. Foto: NTB Scanpix.
TØFFE DICK: ick Dale i 2007 da han spilte i New York på B.B. Kings Blues Club. Sjekk måten han holder gitaren på. Tøft. Han ga oss surfpop og vi kan bare takke. Foto: NTB Scanpix.Vis mer
Meninger

Hei, gamle venner og ukjente surrehoder, denne saken blir nedtegnet stakkato (staccato). Mer enn vanlig faktisk.

Skrives også med romklang.

Med en finger.

Med en streng før vi stikker til San Diego og videre oppover mot en sliten strandvilla langs Highway 1. Må kjenne lukten av saltvann, sove ute med stjernene og drikke brennevin fra Mexico, mens vi lytter til Dick Dales klassiker, «Miserlou». Denne kanonlåta som satte nydelig åpningstakt og ulmende tone, tidskoloritt og standarden i Quentin Tarantino's episke film fra 1994, «Pulp Fiction».

Hei, gamle musikalske kosmonauter, la oss spelle litt surf gitarpop sammen med Dick Dale som nylig døde i en alder av 81. Han som var døpt Richard Monsour. Med far fra Libanon, mor fra Polen. Han som først lærte seg å spille ukulele for å spille gamle countrylåter. Han som sammen med familien flyttet fra Boston til sør i solfylte California der han også lærte seg å surfe og å spille gitar.

Han som hørte på storbandmusikk, og hvis første musikalske forbilde var den eksemplariske, entusiastiske og eksentriske jazztrommeslageren, Gene Krupa (1909- 1973). Trommesolo i himmelen for ham og Dale nå, nei forresten. De bor et helt annet sted der vi kan høre lyden av Dales staccato gitar, også sammen med The Deltones.

Dale som siden 1961 har ligget bak der, under et slør av glemsel, med et ekko av et ubekymret liv fra vestkysten av USA. Dale som ikke levde et ubekymret liv, men som i ung alder fikk påvist kreft og måtte sette karrieren lenge på vent før han ble frisk, og som før dette hadde debutert med «Let's Go Trippen'».

Han som fulgte videre opp med et knippe instrumentale perler som «Jungle Fever», nevnte «Miserlou og «Surf Beat». I 1962 kom albumet, som av mange ble kalt en sensasjonen, «Surfer's Choice». Nå tok det også av nasjonalt i det store landet der over there som sjøfolk på den tida også kalte Amerika.

Dale så også ut til å kunne ri på en bølge av suksess med TV-opptreden hos legendariske Ed Sullivan. Framtid så lys ut innenfor den instrumental gitarmusikken, men så kom den britiske popinvasjonen: The Beatles & co.

Finito, veldig lenge. Resten av livet nesten.

Men, Dale hadde gitt verden noe unikt som Beach Boys med silkeharmonier og popmusikk genialitet tok mange steg videre (og, da har vi nesten glemt Jan and Dean).

Brian Wilson, og hans mannskap, skapte jo tidløs magi som for alltid vil leve side om side, i djup respekt, med Dick Dale i testamentets fineste jukeboks. Den som står litt til venstre, ved siden av de blinkende neonlysene, når mange av oss ei natt kommer ned.

Med flagrende skjeletter, knuste solbriller og nystrøkne Hawaai skjorter spørrende etter Dick Dale, Stevie Ray Vaughan og Jimi Hendrix. Surfin´ hell. Club. Leo Fender også? Ja, Dale testet så mange gitarer der Dick sprengte så mange gitarforsterkere, og holdt gitaren på et slikt vis, at han mener han også var en foregangsmann for den tyngste rocken. Riff, raff snute.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.