Litt mer Turistforeningen

Monsen i rødt, hvitt og blått.

TV: Lars Monsen gjorde Canada på tvers så denne anmelder nærmest gikk opp i liminga fordi den forrige serien var så upolert, så rå, så human og så spennende: en mann, et kamera og noen bikkjer i kampen mot elementene.

I kveld er det mulig å henge seg på Monsen igjen, nå i Norge. Med start på Saltfjellet i retning Svartisen. Nye hunder foran i sleden, men med samme tilnærming til det han skal guide oss inn i.

Uten ulver

I motsetning til villmarksferden i Canada, har Monsen nå med seg egen hoffotograf, og på den naturskjønne ferd treffer han isfiskere, oppsynsmenn og en brefører med mastergrad i livskvalitet.

Vi foretrakk ensomhet i Canada bedre, men norske-turen er fortsatt usnobbet og det er fortsatt godt å være med Monsen ut i naturen.

Det kan aldri bli det samme som sist, men vignettmusikken er den samme spagettiwestern-liknende, og visst er det utfordringer nok i den norske fjellheimen. Men serien blir nok et aldri så lite antiklimaks, for borte er det storslagne eventyraktige, ulvene og bjørnene. Vel, ulver og bjørner er jo en statsregulert affære i Norge.

Pelsjegerliv

I kveld blir litt som å stikke av fra de merkede løypene til Turistforeningen - og litt for pedagogisk riktig etter min smak. Og, kanskje, en smule for fotografisk proft. Noe av det som gjorde Canada på tvers så populært, og medrivende, var den store smaken av et ensomt pelsjegerliv, lite kamera, aleine der ute i den totale villmarka. Samtidig: Monsen vil også nå gi oss unike bilder fra en unik natur, og han har fortsatt tv-sjarm mer enn Grand Prix og Idol til sammen. Ingen grunn til å stemme ut verken ham eller gamle Svartisen.

Anmeldelsen er basert på de to første episodene.