Litt mer urenhet

MULTIKULTURALISME: Hvis vi skal bygge et pluralistisk samfunn på grunnlag av det som forener oss, må vi først gripe tak i det som skiller oss.

Ideen om det multikulturelle samfunn har alltid vært omstridt, men i den senere tid har denne striden tilspisset seg. Som i så mange andre sammenhenger er det terrorismen som setter dagsordenen og tvinger oss til å reagere. Terroristene ønsker å bruke våre ulike reaksjoner til å skape splittelse og har som mål å utnytte denne splittelsen til sitt eget forsvar.Det er unektelig vanskelig å lovprise det kulturelle mangfold når selv belgiske kvinner lar seg overtale av belgiere med nordafrikansk bakgrunn til å sprenge seg selv og andre i lufta.En del komikere har forsøkt å detonere - feil ord - folks frykt ved å gjøre den til gjenstand for latter: «Jeg heter Shazia Mirza. Det er iallfall navnet som står i flysertifikatet mitt». (En av replikkene til den muslimske stand-up-komikeren Shazia Mirza i tida etter 11. september, red.anm.) Men det trengs mer enn humor for å roe det hele ned.

STORBRITANNIA, det land i Europa som har vært mest trofast mot ideen om det multikulturelle samfunn, står nå midt i debatten. Ifølge enkelte meningsmålinger påstår britene at de fremdeles støtter multikulturalismen, selv i kjølvannet av selvmordsaksjonen den 7. juli 2005. Men mange kommentatorer er blitt mer skeptiske.Redaktøren for det britiske magasinet Prospect, David Goodhart, stiller det gamle filosofiske spørsmålet «Hvem er min bror?» Han antyder at man kanskje ikke bør bevare et samfunn der det kulturelle mangfoldet er i ferd med å bli for stort. Storbritannias første fargede erkebiskop, John Sentamu, hevder at multikulturalisme ikke er bra for britenes nasjonale identitet. Og regjeringen har erklært at alle som fra nå av søker om statsborgerskap, må gjennom en test som viser at de har tilstrekkelig kjennskap til det britiske samfunnet. Passet skal være et slags førerkort som beviser at du har lært de nye kjørereglene og har den rette nasjonalistiske ånd.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I DEN ANDRE enden av spekteret finner vi Karen Chouhan i menneskerettighetsorganisasjonen «The 1990 Trust». Hun hevder at det fortsatt er behov for «å føre en seriøs debatt om hvor langt vi blir nødt til å gå for å få en slutt på rasediskrimineringen som finner sted i alle deler av samfunnet» og at løsningen ikke er «å tvinge alle mennesker til å bli mer (hvite) britiske».Professor Bhikhu Parekh har en annen definisjon av multikulturalisme enn det som er vanlig. Han hevder at «ingen kultur er perfekt eller kan by på det beste liv. Derfor har alle kulturer noe å tjene på å føre en kritisk dialog med andre kulturer» Storbritannia er og bør fortsatt være et levende og demokratisk multikulturelt samfunn, som kombinerer respekten for mangfold med evnen til å dele felles verdier».

MENNESKER som meg, som har fått livet forandret gjennom en migrasjonsprosess, kan umulig være helt objektive når det gjelder å vurdere betydningen av slike prosesser. Jeg har brukt mye av mitt liv som forfatter til å utnytte og glede meg over muligheten for kreativitet - og til å se med nye øyne på kulturelle motsetninger og gnisninger som er blitt trivielle i vår moderne verden. Så får jeg da også til stadighet høre at jeg har mine svin på skogen fordi «Sataniske vers» ble utgitt på samme tid som en britisk muslimsk identitet og politisk agenda var under utforming. Det var ikke vanskelig å se det ironiske i situasjonen: Et verdslig kunstnerisk verk utløste mektige religiøse krefter og styrket folks identitet som «muslimer» i stedet for «asiater». Jo da, for mitt vedkommende førte debatten om multikulturalisme til indre diskusjoner - en krangel i mitt innerste jeg. Men heller ikke dette er jeg alene om. Vi har alle i oss en kulturblanding med uforenlige motsetninger. I våre esende, flerspråklige byer - «det klassiske eksempel på uforenlige virkeligheter,» som en av romanfigurene i «Sataniske vers» kaller dem - er vi alle mestiser. Og i større eller mindre grad raser den indre diskusjonen i hver og en av oss.

DET ER ALTSÅ viktig å skjelne mellom en mangfoldig kultur og multikulturalisme. I en epoke som er preget av massemigrasjon og Internett, er kulturelt mangfold et ugjenkallelig faktum, i likhet med globaliseringen. Vi kan like det eller ikke - dette er den verden vi lever i. Drømmen om en fullstendig ensartet kultur er i beste fall en uoppnåelig og nostalgisk fantasi, i verste fall en livsfarlig trussel når ideen om det rene - enten det gjelder rase, religion eller kultur - blir satt ut i livet. Eksempler på dette er når det blir iverksatt planer om etnisk rensning, eller når islamske ideologer, blottet for medlidenhet eller tvil, driver unge mennesker til å gå i døden for den «rene» tro.«Renhet» blir brukt som slagord og fører til segregering og eksplosjoner. La oss få en slutt på dette. Litt mer urenhet, takk - litt mindre renslighet, litt mer skitt og møkk. Det ville bedre nattesøvnen for oss alle.Multikulturalismen har imidlertid altfor ofte utviklet seg til kulturell relativisme, som det er langt vanskeligere å forsvare. Når alt skal foregå på en kulturs egne premisser, blir mye av det vi ellers oppfatter som reaksjonært og undertrykkende, for eksempel overfor kvinner, akseptert og rettferdiggjort.

DEN BRITISKE ideen om et multikulturelt samfunn, der ulike kulturer lever i fellesskap under en paraply av «britisk fred» - pax Britannica - ble alvorlig undergravet av selvmordsbomberne 7. juli og av det gettomiljøet som hadde formet dem. Av de andre sosiale modellene vi har til rådighet, virker homogenisering og «full assimilering» ikke bare uønsket, men også umulig - for det er vanskelig å forstå at samme-størrelse-passer-alle. Det som gjenstår, er å ta utgangspunkt i de «kjerneverdiene» som professor Parekh sikter til.Når vi som enkeltpersoner plukker ut og blander kulturelle elementer, gjør vi det ikke uten mål og mening, men på bakgrunn av det som passer for oss. Også et samfunn må ha muligheten til å drive forskjellsbehandling, til å velge noen elementer og vrake andre, til å verdsette noe mer enn annet - og til å forlange at alle medlemmene skal godta disse verdiene. Det store spørsmål i vår tid er følgende: Hvordan kan et samfunn som er stykket opp i en mengde ulike kulturer bestemme hvilke verdier som skal være felles for at det skal henge sammen? Og hvilken rett har samfunnet til å tviholde på verdier som kommer i konflikt med noen av borgernes tradisjoner og tro?

VI FINNER kanskje begynnelsen på svaret ved å snu på spørsmålet: Hva skylder samfunnet sine borgere? De franske opptøyene har gitt oss den nakne sannhet. Hvis folk ikke føler seg som en del av det nasjonale fellesskapet, vil de til slutt bryte ut i raseri. Karen Chouhan og andre har rett i at det haster med å ta fatt på spørsmål om sosial rettferdighet, rasisme og nød. Hvis vi skal bygge et pluralistisk samfunn på grunnlag av det som forener oss, må vi først gripe tak i det som skiller oss.Men spørsmål som blant annet går på hvor folks lojalitet ligger, er ikke til å unngå. Ikke noe samfunn, uansett hvor mye toleranse som utvises, kan regne med vekst og positiv utvikling hvis ikke innbyggerne setter pris på det statsborgerskapet deres innebærer - hvis de ikke kan gi et klart svar på spørsmål om hva de står for som franskmenn, indere, amerikanere eller briter. New York Times, norsk enerett DagbladetOversatt av Marit Jahreie Tegning: Arne Nøst