Litt press med vinger

Verden ser bra ut fra oven. Også i «Fly». Enn så lenge.

FILM: Det blir aldri helt nok maskiner som brummer og beveger seg for småguttene der ute. Ingen er så klar over dét som produsentteamet bak «Fly».

Etter at «Biler»-serien omsider kom i mål, etter å ha begeistret småbarn og slitt ut foreldre i to anmassende jag mot animerte målstreker, måtte de finne på noe nytt for de stadig nyere generasjoner der ute. Dette skulle vise seg å bli «Fly», som for alle praktiske formål er «Biler» med vinger.

Bedre enn «Biler»
Det er igjen snakk om et kappløp, og vår helt, den propelldrevne gjødselsprederen Dusty, klarer å karre seg inn på startlisten og skal tevle med de store. Dusty elsker fart, men har dessverre høydeskrekk, et interessant kompleks å ha for et fly. Han får hjelp til å finne teknikk og styrke av et pensjonert militærfly som også har sine mørke hemmeligheter. Det er med andre ord mange indre og ytre hindre som skal hoppes, eller strengt tatt flys, over på veien mot seierspallen.

«Fly» er faktisk en tydelig forbedring av de foregående filmene. Landskapet blir langt mer malerisk når det betraktes fra oven, og ekkoet av krigserfaringer gir filmen et uventet alvor. Den standhaftige Dusty er en mer elskelig underdog enn den mer breiale Lynet McQueen.

Nasjonale stereotypier
Men arvesynden slår til også her. Skavankene blir med fra de hjuldrevne til de vingebårne. Også «Fly» har et design som holder igjen historien: De metalliske ansiktene og firkantede øynene er lite uttrykksfulle og gir ikke rom for mye variasjon fra fly til fly. Og om så skulle vært, hadde det ikke vært mye å uttrykke: Dustys konkurrenter er slitne parodier på ymse nasjonale stereotyper, og etappene for mange og for like.

«Biler»-filmene brakte stadig med seg den emne bismaken av kommers, av historier kokt opp i stor grad for at blendede barn skulle ønske seg astronomiske mengder merch av ettergivende foreldre. «Fly» har et snev av det samme, men det hjelper av hovedpersonen, eller hovedmaskinen, er lettere å heie på.