Litt respekt?

Hip hop-kulturen har lenge båret preg av å være et slags fristed for en primitiv matchomentalitet, og et lite respektfullt kvinnesyn, skriver Tonje Skjervold.

DET ER IKKE SÅ KULT

å være jente på hiphop-konsert, når det blir «shouta» ut midt i konserten at artisten gjerne vil ha noen «bitches» opp på scenen for å stå og vrikke. Hip hop-kultur har lenge båret preg av å være et slags fristed for en primitiv matchomentalitet, og et lite respektfullt kvinnesyn. Miljøet har en klar overvekt av mannlige artister, entusiaster og lyttere. Vilkåra for jenter og kvinner i hip hop-miljøet har bare blitt verre: mye takket være denne ganske så eksplisitt respektløse holdningen overfor jenter.

I Norge

har antallet hip hop- og rap-artister økt kraftig de siste åra. En rask gjennomgang av VG-lista for 2003 vil bekrefte hip hop og r&b som en av de dominerende musikkgenrene. Parallelt med dette har naturlig nok interessen for hip hop i media blitt atskillig større. «Alle, og særlig musikkjournalister, vil være 'ghetto'», uttalte Aslak fra gruppa Gatas Parlament. Dette er musikk og en kultur med et bredt nedslagsfelt, bredt publikum, og som dessuten også blir støttet opp av journalister og andre kultursynsere. Det blir viktig å spørre seg hva som egentlig formidles i denne musikken.

Den hip hop-formen

med størst kommersiell utbredelse i dag er den amerikanske varianten med biler, dop, fester og damer. Her hjemme har en del artister valgt å lage dårlige kopier av amerikansk gangster-rap tilpassa norske forhold - så godt det lar seg gjøre. Ett av elementene som inngår i den adopterte pakkeløsninga er en macho- og skrytekultur, hvor damer inngår som skryteobjekt, sammen med for eksempel biler, gull eller lyriske ferdigheter.

MENS AMERIKANSKE

hiphop-giganter som Snoop, 50 Cent, Outcast og Ill bill produserer prornofilmer, nøyer norske Diaz seg med å by på kombi- show med hiphop og stripping vedsin kompanjong PornoTanja. «Bitches&hoes»-fenomenet har ikke slått helt an i Norge, selv om Vinnie fra Paperboys i en låt er i syden og sjekker ut «proper hoes», «skikkelige horer», altså. Og hvor får Tungtvann den festlige ideen om å bruke lek Linda-lookalikes, marsjerende rundt i undertøy i musikkvideoen til «Hold kjæft» fra?

Så langt er det ingen ingen som klager. Debatten har så godt som vært fraværende i medier og øvrig offentlighet. Er det gammeldags å reagere på kvinnesynet i norsk hip hop - eller har det gått over streken?

Det kjøres hardt

på argumenter om ytringsfrihet og artistenes frihet til å bruke hvilke virkemidler de nå måtte ønske i formidlingen av sin egen musikk. Mens musikkjournalistene roper «la lytterne tenke selv», erklærer hip hop-artistene debatten om kvinnesyn som uinteressant: mangel på respekt for kvinner er jo en gjenganger i de fleste populærkulturelle medier. Og ikke minst er hip hop en veldig machofiksert kultur, så du får ta det for hva det er.

Til slutt

i denne rekka kommet favorittargumentet: Tekstene bygger på ironi eller humor. Om folk internt i hiphopmiljøet skjønner denne ironien er er jeg ikke lenger så sikker på. For hva slags funksjon har den egentlig? Jeg kan nevne på rams norske hiphop artister med ganske forskjellig utgangspunkt og tilhørighet til hiphop, som har fellesnevneren «slibrige tæksta» eller lettkledd dame-dansing i musikkvideoene.

Det kan synes

som en form for innbilt behov hos hip hop-folk, at man må ha med gjengen med dansende lettkledde damer dersom man skal produsere en musikkvideo. Vi har Paperboys, Diaz, Fremmed rase, og Apollo. Sistnevnte rapper plasserer seg selv på den politiske venstresida, men klarer likevel ikke la være å kjøpe pakkeløsningen. I sin siste video tropper han opp i fet bil, med gullkjede og en deilig lettkledd dame under hver arm. Orginalt, eller hva, Apollo?

JEG LURER PÅ

om disse norske gutta er litt forvirra med tanke på hva det er de egentlig ironiserer over, og hvilket nivå denne eventuelle ironien fungerer på?

Å benytte ironi som virkemiddel vil si å formidle noe man egentlig ikke mener, og gjerne det motsatte av hva man mener. Dette er problematisk på grunn av det faktum at dersom damer er representert, blir de aldri behandla skikkelig i en eneste sammenheng.

Dette ironiske

tilsnittet, regel eller ikke, skinner ikke klart nok igjennom, og i beste fall har det en flau bismak som antyder at disse gutta digger å være «machomenn med puppedamer».

Enten formålet med denne type eksponering av lettkledde damer er å provosere litt, ironisere over harry trøndersk rånekultur, eller rett og slett skildre virkeligheten sett fra en tøff gutts øyne, begynner det bli litt oppbrukt. Denne stadige drøvtyggingen over «lettkledd dame»-fenomenet, bekymrer meg på flere måter. For det første har vi spørsmålet om hva slags signaleffekt dette gir i lengden, både ovenfor de såkalt kompetente intelligente lytterne, for hiphopere, og for 14-åringer og andre uinvidde.

Bekymring nummer to er at det kan se ut som at hip hop har kjørt seg fast i den skisserte «kommers- mainstream pakka», der resultatet er forutsigbar, innholdsløs og kjedelig musikk.

RAPPEREN DEFINITE

kom nylig med låta «Søstra mi» som er en problematisering av og kanskje første innlegg i en ikke enda oppstarta debatt om kvinnesynet i (norsk) hiphop.

«...For åssen skal hu kunne kul'n a. Når til og med låtene dere speller bare forteller at dere vil pule a... Ikke lur meg a, jeg veit du tar poenget, hun trenger litt respekt for at det skal være ok for a å henge...» Jeg tror folk tar poenget.