Litt sjarmerende

Slentrende selvbiografi ikke uten sjarm som også inneholder dikt

BOK: Det er blitt sagt om den revolusjonære agitatoren Martin Tranmæl at da han endelig kom til makten, viste det seg at det var bremsene han hadde best lag med. Noe liknende lar seg ikke si om Sigbjørn Johnsen. Han har ikke hatt noen radikale prinsipper å forråde. Som leder av Pensjonskommisjonen har han imidlertid vært med på å skru historiens hjul tilbake blant annet for småkårsfolk på Hedmark som han skildrer med overflatisk sympati, men likevel ikke uten sjarm. Det fins noen gode historier i boka. Da forrige generasjons arbeiderpartifolk skrev memoarer, kunne ikke partiet lovprises nok, klassen og partiet, det store fellesskapet. Riktignok ble det etter hvert mye partiorganisasjonen, selve apparatet, som ble hyllet, men likevel. Hos Sigbjørn Johnsen fins det ikke snev av dette. «Hjemmet har alltid vært min trygge verden -   far og mor. Det er bilder om en stor trygghet som skulle vært alle barn til del. Denne tryggheten er det største jeg har fått med meg på min vei ut i det store livet.»

Konservativt

Et livssyn tuftet på slikt må nødvendigvis bli konservativt, et annet sted heter det: «Og det er i grunnen mye av dette livet handler om -   å binde generasjonene sammen i en livslinje av kunnskap og tradisjon.» Dette er svada. Nå er ikke boka en tradisjonell selvbiografi, den er episodisk og slutter da forfatteren begynner å møte på Stortinget i 1973. Men det fins frampek til tida han var finansminister (1990-96) og som fylkesmann i Hedmark fra 1997. Noen betraktninger forfatteren gjør seg om velstandsutviklingen i et avsnitt som heter «Bestemor og bestefar» er typiske. Bestemoren har fortalt Sigbjørn Johnsen om ei tid da alle ikke hadde til smør på brødet. «Når du først fikk til smør på brødet, måtte du likevel være forsiktig med det du hadde fått. Dette er en lærdom som etter hvert har sett ut til å gå ha gått i glemmeboken.» Hva mener han med dette? Er de som alltid har hatt til smør på brødet forsiktige med det? Mener han at de som tjener dårlig er griske og sløsete?

Tvilsom lære

«Velferdsmodellen vår» skal bygge på en «kontrakt mellom generasjonene». De som er aktive i arbeidslivet, betaler for de unge og de eldre. Dette er også tvilsom lære, en Arbeiderpartimann verdt navnet vet at generasjoner er delt i klasser. Tendensen til moralisering fins flere steder: «Tidene har selvsagt forandret seg, og både kravene og forventningene har blitt større. En helt annen sak er om tidene som sådan har blitt tilsvarende bedre.» Det er ikke noe i veien for at personer som er 100 år og ser seg tilbake, tenker sånn. Det er i orden og lett og forstå. Men Sigbjørn Johnsen er tross alt født i 1950 og like langt borte fra de harde 30-åra som de fleste andre. Forfatterens kulturpessimisme er lite tiltalende. Sigbjørn Johnsen sitter i fylkesmannsboligen og glaner utover Mjøsa, han vet at året er 2005, men han mener det like gjerne kunne ha «vært i sekstiårene» hvis han ser bort fra pc-en og noen andre moderne ting. Fremdeles handler det om «røtter og å knytte forbindelseslinjer til historien og opprinnelsen». Intet mindre enn til opprinnelsen. De har et bra uttrykk på Hedmark: «Han er ikke sæten.» Han er ikke til å stole på, betyr det.