UTRIVELIG: Hvor mye uønsket seksuell oppmerksomhet skal man tåle, spør artikkelforfatteren. Foto: SIV JOHANNE SEGLEM/ Dagbladet.
UTRIVELIG: Hvor mye uønsket seksuell oppmerksomhet skal man tåle, spør artikkelforfatteren. Foto: SIV JOHANNE SEGLEM/ Dagbladet.Vis mer

- Litt tafsing tåler du vel

Da jeg sa fra at det ikke var greit, snøvla han «faens lesbe» og gikk.

Debattinnlegg

Jeg sitter på kafé i vårsola og kikker på folk. Det er egentlig litt for kaldt for sommerkjole enda, men skitt au, har man lyst har man lov. Kanskje finværet skjønner at det skal holde seg hvis det ser hvor mye vi nyter det.
Jeg har alltid vært glad i å gå på kafé alene. Tar med bok, solbriller og en pakke blå Camel, og kjenner på frihetsfølelsen som kommer sigende. Folk skynder seg forbi, i fin kontrast til hvor fredelig vi har det, kaffekoppen min og jeg.

En av de som er på vei forbi stopper og ser på meg, og tar av seg solbrillene.
- Nei, er du i Oslo nå! sier Vemund, en gammel klassekamerat fra Katta i Trondheim. Jeg kjente ham knapt igjen, fem kilo lettere, med nyanlagt hipsterbart, noe rakere i ryggen enn på videregående. Det er nok en del vi har forandret oss begge to i løpet av de fem årene siden sist.
- Ja, jeg flytta hit i mai i fjor etter Graduation, alle trøndervennene mine går sisteåret her nå, så jeg fant ut at jeg skulle bo her og plage dem et år", smiler jeg.
- Så kult! sier han, og peker på den ledige stolen ved det vesle bordet mitt. Jeg nikker. Vemund setter seg ned og vinker bort en barista for å bestille.
- Ja, for det var i Skottland du skulle studere, ikke sant? spør han.
- Stemmer det, ble litteratur og politisk historie, svarer jeg.
I korte trekk fyller jeg inn de blanke årene: studievalg og flytting til utlandet, tett fulgt av halssykdom som ikke ville gi seg. Videre til utveksling i Berlin, og diverse jobber og reiser på veien, med vekt på sporadisk kontakt med relevante felles kjente.
- Enn du?

Artikkelen fortsetter under annonsen

FØLG DAGBLADET MENINGER PÅ TWITTER OG FACEBOOK

Han tar et langt drag av kaffen, vurderer, begynner. Han har studert litt i hytt og pine, bommet da han først prøvde juss, og endte etter hvert opp på filosofistudium. Han sier han trives greit med det og ikke har planlagt særlig for tida etter studiet, at han jobber hos et av de større forsikringsselskapene i Oslo og tenker å bli der inntil videre. Der er lønna er grei og jobben lite krevende, det passer ham bra for øyeblikket.
- Enn med kjærligheten, da? spør han og smiler litt småfrekt.
- Nja, fant meg et bra mannfolk i Berlin, men har vært opptatt med studier og jobb siden, ble ikke helt tid til å investere særlig på den fronten, svarer jeg. Han forteller at han fortsatt er sammen med kjæresten fra videregående, som jeg så vidt husker å ha truffet et par ganger, en blond, tynn, usikkert smilende jente, som flyttet med til tigerstaden for å være med ham.

Vi drikker kaffe, prater om løst og fast, og faller inn i god gammel sjargong.
- Men har du ikke funnet deg noen her i Oslo, da? spør Vemund etter en stund.
- Storby og greier, det må vel være noe bra å finne?
- Nei, har ikke sett mye til det, har vel ikke prøvd så hardt heller, svarer jeg og tenner en røyk.
Dette samtaleemnet føles noe ihjeltygget av venninnene mine, men som single white female blir man vant til det.
- Utelivet her er jo et kjøttmarked uten like, så vi gidder ikke dra på byen så ofte. Og det er jo der folk treffes.
- Så ille er det vel ikke? Eksempel? forlanger han, og nikker mot pakken.
Jeg skyver den mot ham, han tenner en selv. Jeg tenker litt, velger en episode.
- Vel, jeg og Maren — hun vi var på fest med den gangen. Ja, du husker, begynner jeg.
- Vi var ute med et par andre på Youngstorget for å drikke og danse, prøve noe annet enn pub-en for en gangs skyld.
Han nikker, kjenner utestedet når jeg nevner navnet.
- Ja, så sto jeg oppe ved baren og holdt ølen og veskene til meg og Maren mens hun løp på do. Da kom det en slesking bort og tok rundt meg bakfra, la en hånd på magen min og dro den andre opp låret mitt og smatt den opp i trusa mi! Jeg skvatt sånn at jeg nesten kakka hodet i taket! Fy faen så ekkelt. Og da jeg sa fra at det ikke var greit, snøvla han «faens lesbe» og gikk. Det er sånne episoder som gjør det lite trivelig å dra ut i Oslo. Og jeg er ikke den eneste som har opplevd sånt.

Vemund ler litt sjokkert.
- Men hadde du kort kjole på, da eller? spør han.
Jeg hadde knelang kjole på, på langt nær lokalets korteste, men ser ikke at dette burde ha utgjort noen forskjell i hvordan mannfolk behandlet meg. Jeg sier dette til ham.
Han rynker brynene, tenker litt.
- Det må jo være litt flatterende med sånn oppmerksomhet også, da, eller? Vite at man er så fin for noen at de bare må ta på deg, liksom. Hvis det hadde vært meg ville jeg tatt det som et kompliment.
Jeg kjenner jeg begynner å bli litt aggressiv, at argumentene Vemund kommer med er oppbrukte, tomme, og sjåvinistiske. Jeg klarer ikke børste det av meg til tross for at jeg har fått høre liknende ting i respons til sånne episoder før.
- Så du mener, helt ærlig, at hvis ei jente uten så mye som et ?hei? kom bort og stakk hånda rett ned i boxern på deg, så hadde du blitt flattert og positivt overraska? Det sliter jeg med å tro på.

Han drar på det.
- Mm nei, kanskje ikke helt gira, men sånt blir jo bare en morsom historie, da, svarer han og stumper sneipen.
- Du kan jo ikke holde deg hjemme og bli gammel jomfru bare fordi du er redd for litt tafsing, heller.
Han smiler skjevt.
- Som jeg husker det fra gamle dager var ikke du akkurat mannesky. Har du gått lei oss, kanskje, blitt sinnafeminist med hårete legger?» Han kikker demonstrativt under bordet.
- Nei, ser ikke sånn ut.

Jeg vet han tuller litt, ikke mener å fornærme, men jeg sliter med å holde meg hyggelig.
- Nåja, jeg tror jeg har en del år igjen før jeg kan regnes som gammel jomfru. Og dette handler om å ville bli behandla skikkelig samme hvem du er og hvilken situasjon du er i. Du trenger ikke gjøre meg til en karikatur fordi jeg har en mening om noe likestillingsrelatert her.
Jeg tenner en ny røyk, nikotinen roer meg.
- Og man trenger vel ikke møte folk på byen, syns jeg, selv om det er sånn det for det meste blir.
- Det er jo nesten bare der nordmenn treffer hverandre, da, protesterer Vemund.
- Med mindre de har felles kjente. Folk trenger et par-tre øl for å tørre å snakke med det motsatte — eller samme — kjønn. Ikke alle kan være så utadvendte som du, vet du.

Med det setter han punktum for temaet. Jeg, derimot, klarer ikke å gi meg helt enda. Vi var gode venner en gang, jeg vil nå frem, og i det minste få én mannlig person til å se dette fra min side.
- Jeg mener det er ganske usunt at vi godtar at folk tafser og oppfører seg som at å spandere en øl på ei jente kjøper VIP-pass til fitta hennes, fordi ølen er dyr og vi ikke tør snakke sammen uten heftige mengder nervegift i årene.
Han ler.
- Det er vel å ta i litt. Du er nå ikke blitt mindre kjapp i kjeften med åra, du.
- Nei, det synes jeg ikke det er.
Jeg tvinger skuldrene mine til å slappe av, stemmen til å holde seg mild og rolig. Jeg vil ikke bli beskyldt for å være et ?hysterisk kvinnfolk?.
- Jeg og en venninne var på et mikrobryggeri på Grünerløkka for ikke så lenge siden. En som satt der klappa meg på rumpa da jeg gikk forbi på vei fra do. Da jeg sa ifra at det ikke var OK, at jeg syntes det var veldig ubehagelig, så ba han genuint om unnskyldning og tilbød meg en øl for tort og svie. Jeg sa takk for ølen, men at når jeg tok imot den hadde jeg tenkt å ta den med meg til vennene mine, og at det ikke var noe mer knytta til den, hvilket han var helt enig i. Men da jeg fortalte dette til de jeg var der med, mente en av guttene at mannen hadde kjøpt meg, siden jeg tok imot ølen, at dette var en transaksjon som jeg seksuelt burde opprettholde min ende av.

Vemund hever øyenbrynene.
- Du må jo innrømme at du sender ut en del blandede signaler her, da,» sier han og tømmer kaffekoppen.
- Du drar ut på byen singel, så du vil jo møte noen. Du vet hvordan folk er her og vil ikke bli kjøpt, men tar imot øl likevel. Det er jo litt som å si seg selv til salgs, da.
Jeg kjenner sinnet velle opp i kvalmende bølger, kjemper for å holde det nede.
- Det er akkurat det å akseptere de usunne, ekle og sjåvinistiske holdningene som gjør at de ikke bekjempes og forsvinner! sier jeg, litt høyere enn jeg mener.
- Hvis noen i Skottland spanderte en øl var det et kompliment, en gest i håp om noe mer. Men det var ikke mer enn det, ikke en forventning, ikke en transaksjon som fikk en til å føle seg som en veldig billig prostituert.
Vemund ler igjen.
- Kanskje du burde dra tilbake dit, da. Tviler på at du kommer til å klare å forandre ting her særlig. Tror du tar ting litt for personlig, jeg. Det er jo bare sånn ting er, andre jenter seg ikke ut til å plages med å få oppmerksomhet på byen.

Det føles som om jeg har løpt opp en lang motbakke bare for å se at toppen fortsatt er milevis unna. Jeg tar fatt på neste bakke, selv om det kjennes som om jeg drar dette lengre enn jeg burde innen situasjonens samtalegrenser.
- Klart jeg liker oppmerksomhet, det er jo ikke det dette handler om, alle liker jo det. Det er måten det gjøres på, normene som gjør det ekkelt og av og til skummelt å være jente, som er problemet. Og det stemmer overhodet ikke at de andre jentene ikke plages av sånt, men pleier ofte å behandle sånt som bakfyllesladder. Det er faktisk et problem, et vi kan gjøre noe med.
Vemund trekker på skuldrene.
- Ja, du får sinnablogge, da, og holde deg inne på lørdagene, eller dra ut med ankellang søppelsekk og jerntruse på. Og lage Tinder-profil, så du kan møte noen uten alkohol.
Han blunker, men jeg klarer ikke smile. Jeg slipper temaet. Jeg klarer ikke bli sittende: jeg fryser, sola kjennes ikke like varm som før, og den rolige fine kaféstemningen har fordunstet helt. Vi snakker litt til før vi betaler og går hvert til vårt, men samtalen kjennes hul og ukomfortabel.

Skrittene mine er tunge opp bakken i Bogstadveien, folkene som går rundt meg irriterer meg, og jeg tar på solbrillene og plugger i MP3-spilleren for å stenge dem vekk.
Jeg tenker på samtalen med Vemund, og begynner å kjenne meg skyldig for å ha dratt temaet lengre enn jeg kanskje burde. Vemund har jo bare samme innstilling som mange andre, kanskje jeg overreagerer her. Jeg vet jo at jeg har arvet temperamentet til mamma.
Med ett stopper jeg. Hun som går bak meg snubler nesten, men jeg merker henne knapt. Skyldfølelse, virkelig? For å snakke om ting som plager meg, ting jeg vil endre på? Hva er dette, Victorian England? Hvorfor lar jeg menn få meg til å føle meg liten, at jeg snakker for høyt og ikke fortjener å bli hørt? Det var jo mine erfaringer og opplevelser jeg beskrev, han hadde ingen grunn til å anta at jeg overdrev eller tok feil på noen måte. Det fikk meg til å føle at mitt syn på saken er sekundært, ureflektert, og jeg innser at det på ingen måte er første gang menn har gjort dette.

Hvor mange kvinner er vi som kjenner det sånn?

Denne teksten er også publisert på Radikal Portal som del av deres skrivekonkurranse om å være kvinne i Norge i dag. Dagbladet har tidligere sampublisert de tre vinnerne av konkurransen.

KOMMENTARFELTET BLIR DEBATTLEDET AV JAN-ERIK SMILDEN

Lik Dagbladet Meninger på Facebook