Litt vel tankefullt

Høyt refleksjonsnivå og mye kunnskap i pompøs og pratsom idéroman.

BOK: «Ingen generasjon har noensinne måttet vite, se, høre så mye, sorg uten katharsis, dritt som man sleper med seg til den nye dagen.»

Generasjonen er «oss», og sitatet er hentet fra «Allesjele», en av de mange århundreskifteromaner som tar et tilbakeblikk på nittenhundretallet.

ETA og Hegel

Forfatteren Cees Nooteboom regnes som en av Nederlands fremste forfattere, og har blant annet skrevet den glitrende reiseboka «Omvei til Santiago» (Aschehoug 2000). «Allesjele» har han ikke tilfeldig lagt til Berlin, som ved århundreskiftet er blitt Europas intellektuelle hovedstad. Kanskje også fordi den rommet de to mest ekstreme symbolene på forrige århundrets lidelseshistorie: Hitlers bunker og Berlin-muren.

Hovedpersonen her, kameramannen Arthur, har i ti år reist rundt og «zoomet» lidelse. Nå vil han gjennom kameraet «se menneskeheten gjennom Berlins prisme» - noe som også sammenfaller med bokas tematikk. For her sveiper vi innom alt fra Odyssevs til ETA, fra Sjostakovitsj til Rwanda, fra Hegel til uteliggere.

Lite handling

Det er lite handling i denne boka, som vel helst er en (kunnskapsrik) idéroman. Og da med et utall «vennesamtaler» der alle symboliserer et forsøk på å gripe virkeligheten; skulptøren, musikeren, historikeren, essayisten og ikke minst den russiske romforskeren som kun vil ut i verdensrommet etter å ha overlevd Leningrad.

Sentral er også kvinnen Arthur forelsker seg i, som har et arr i ansiktet etter en voldtekt - som nok også symboliserer arret etter Berlinmuren.

Symbolrikt

Ingenting er tilfeldig i denne boka, og personlig har jeg problemer med denne type litteratur - der alt er symbolrikt og betydningsfullt. Som bokas «kor», som ser alt fra fugleperspektiv og med Coelho-aktige livvisdom spør «Hva som stadig vedblir med å forundre oss, er at dere undrer dere så lite».

Samtidig er stilen uhyre pratsom. Samtalene framstår som meningsmettede monologer, og da med et utall bisetninger og innskutte overforklaringer - men blottet for humor, provokasjon og urimeligheter som hos en Bernhard eller Solstad. Snarere pompøst og langdrygt - og akk, så riktig.