Litt vingeklippet

Proft, men nokså slapt om ung uskyld og pervertert pedofil.

BOK: Førti år gamle Henry bor i barndomsleiligheten på Manglerud. Moren er død, og faren på sykehjem. Henry jobbet engang på Plantasjen, men ble sparket da han ble lurt til å røyke hasj. Henry er ensom, veldig ensom. Det kan gå ukevis mellom hver gang han snakker med noen.

Men Henry har en besettelse. Det er vakre Regine Sørensen på femten år. Henry bruker all sin tid på å spionere på henne. Han kamuflerer seg som fuglekikker, med øl på termos og kikkert fra Clas Olsson. Henry blir helt slått ut når han fokuserer på Regines slanke ben. Han vil eie henne.

Fraskilt tenåringsmor

Elisabeth Sørensen er moren til Regine. Elisabeth er forlagsredaktør, noen og førti år, og går litt tenåringsaktig kledd. Hun ble forlatt av sin mann til fordel for en yngre kvinne. Hun har vært langt nede, men er nå lykkelig forelsket i en lektor som kjøper sexy undertøy til henne. Elisabeth og Regine har et godt og nært forhold. De bor i en eldre enebolig som ligger litt avsides. Elisabeth er nokså somlete. Hun glemmer stadig husnøkkelen, og har derfor en liggende ute. Noe som fanges opp i et kikkertsikte.

Klassisk kriminalintrige

Tove Nilsens nye roman er med andre ord en klassisk kriminalintrige. Innfallsvinkelen er nokså snedig. Vi får i annethvert kapitel Elisabeths og Henry versjon. Det betyr at vi får en slags forståelse for denne ulykkelige ensomme mannen som etter hvert skal vise seg å bli svært farlig: Henrys hat mot faren som hadde en elskerinne under hele hans oppvekst. Henry som hater fuglene han later som han ser på. Henry som steker gullfisken sin og spiser den. Det tykke mobbeofferet Henry, hvis mest forsmedelige barndomsminne er da han ble lurt til å tro at klassens frodigste jente var forelsket i ham. Så viste det seg å være avtalt spill, da hele klassen kom styrtende inn akkurat da han lå oppå henne.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Forslitt

Nøyaktig den scenen så jeg nettopp i en svensk krim. Og det er den følelsen hele denne fortellingen gir meg. Stoffet er så altfor velkjent. Slik det nå er med krim. Men Nilsen er heller ikke riktig krimforfatter. Hun prater litt for mye underveis. Og hvorfor må hun gripe til et så spekulativt tema når hun velger å prøve seg på krimsjangeren. Et tema så fryktelig og forslitt at det snart synes pervertert obligatorisk i krim.

Nå er ikke dette noen dårlig bok. Tove Nilsen er ingen dårlig forfatter. Hun har lagt handlingen til et miljø og område hun er proff på. Hun forteller overbevisende om Henrys østkantbakgrunn. Språklig flyter det lett, hun kan grepene og er teknisk god. I tillegg får hun en viss dreis på den middelaldrende nyskilte Elisabeth. Og på oppbyggingen mot et creepy klimaks: Elisabeth som merker at noen har vært i huset. Ting som blir borte. Redselen da hun får ekle tekstmeldinger fra en ukjent.

Programmatisk

Henry er langt mer problematisk. Kanskje fordi typen er så kriminallitterært klisjéaktig. Hans enfoldighet overbeviser ikke helt. Det blir noe tvungent over hele skikkelsen. Den største innsigelsen er likevel at det hele blir for pratsomt, og lettere ufokusert. Nesten litt slapt. Samt at alt liksom er programmatisk.

Også Regines vakre, intelligente og reflekterte kjæreste Kim. Foreldrene er egyptere, og leger begge to. De ble oppsagt i huset de leide på vestkanten like etter 11. september.

Betimelig påminnelse

Her får Nilsen inn en betimelig påminnelse om norsk stupid rasisme, og at også utlendinger kan ha høy utdannelse. Men igjen dette nesten obligatoriske, der Nilsen gjør det så enkelt for seg. I ei bok som kunne tjent på litt kraft og eksotisk krydder i en altfor velkjent oppskrift.