MIDDELMÅDIGHET? Klart, jo-a, man blir gjerne journalist fordi man føler et kall. Men oppegående folk har tendens til også å verdsette luksusgoder som å kunne ta seg en ferie. Eller betale husleia. Spørsmålet er da hvem som blir igjen. Hvem tror du de er, Hansen? spør Berg Hansen. 
Foto: Heiko Junge / NTB scanpix
MIDDELMÅDIGHET? Klart, jo-a, man blir gjerne journalist fordi man føler et kall. Men oppegående folk har tendens til også å verdsette luksusgoder som å kunne ta seg en ferie. Eller betale husleia. Spørsmålet er da hvem som blir igjen. Hvem tror du de er, Hansen? spør Berg Hansen. Foto: Heiko Junge / NTB scanpixVis mer

Litt ydmykhet, takk!

Middelmådigheten i norsk presse har bedre vekstvilkår enn noensinne.

Kommentar

«Blir du nedbemannet og er ung? Her er tips fra dem som bestemmer!».

Jepp. I fagbladet Journalisten byr nå en liten bukett redaktører generøst på råd til det siste partiet unge ansatte som skal tuppes ut av norske redaksjoner, fra arbeidsplasser som i stor grad allerede er skrinne og skrapa som utkjasa fuglebikkjer.

For all del, gode råd er sympatisk i disse dager hvor stemningen i norske redaksjoner kan sammenliknes med stemningen i en bunker i Berlin i april femogførr, for å sitere VG-kollega Frithjof Jacobsen. Men rådene?

Ellen Arnstad fra Aller-gruppen viser i hvert fall at hun vet hvor dyktige medarbeidere hun og kollegene gir slipp på. «Bli en selvgående multimedial journalist» og «kanskje du kan slå deg sammen med andre frilansere i kontorfellesskap» sier hun. Jeps, det er dama si med oversikt! Skal du klare dette, må du tross alt være en dævel til å skrive, fotografere på fotografnivå, filme og redigere egne videoer på tv-produsent-nivå, drive eget enkeltmannsforetak, være ditt eget reklamebyrå med nettside og blogg, og også ha selgerguts til å få solgt inn sakene i møte med redaktører som ofte synes at du er heldig i det hele tatt som får ha navnet ditt på trøkk, denna jobben er jo så festlig, ikke sant!

Artikkelen fortsetter under annonsen

Verre er det med sjefredaktør i Aftenposten, Espen Egil Hansen. «Ikke sett deg i sofaen, men bruk tiden til å bli absolutt best. Tiden for de middelmådige er forbi», er hans respons.

Unnskyld? Come again, Hansen? Middelmådighet?

I denne bransjen?

Hvor dyktige spirer har albuet hverandre ned i over tjue år bare for å få en fot innafor? Hvor tilkallingsvikariat er rene drømmen, hvor det er vanlig praksis å «lufte» medarbeidere når det nærmer seg fast ansettelse? Hvor halvparten er fra journalistutdanninger med snitt på medisin-nivå, resten har mastergrader eller har ofret all tida si på å jobbe seg opp, ubetalt, i studentmedier og gratisaviser?

Middelmådighetens tid? Den begynner nå den, nå som stadig flere av de aller dyktigste med selvrespekt sier «kjøss meg i ræva» til uholdbare og ustabile forhold, forlater yrket og begynner i First House, pr-byråer og hvasomhelst av betalende bransjer.

Det er nok av dem som allerede har gjort det. Jeg er allerede stappa av bitre kakestykker fra avskjedsfester hvor råskinn-gode toppfolk har takket av og vinka adjø på sin padlende vei bort fra de synkende skutene hvor du, Hansen, er en av kapteinene.

De aller dyktigste sitter ikke nå og pøser vann over bord for avishuset sitt og gleder seg til attpåtil å få bli en selvågende multimedial maskin uten mulighet til å bli hjemme med sjuke barn. Klart, jo-a, man blir gjerne journalist fordi man føler et kall. Men oppegående folk har tendens til også å verdsette luksusgoder som å kunne ta seg en ferie. Eller betale husleia. Spørsmålet er da hvem som blir igjen. Hvem tror du de er, Hansen? 

Tida for middelmådighet er over, sier du? Tida for såpass middelmådige uttalelser fra ledelseshold, ja! Så definitivt!

Lik Dagbladet Meninger på Facebook