RULLENDE BØKER: Kronprinsesse Mette Marit tok i går en titt på bokbussen i Oppland som sto parkert på Litteraturtorget i Lillehammer under hennes stopp med Litteraturtoget. Foto: NTB Scanpix
RULLENDE BØKER: Kronprinsesse Mette Marit tok i går en titt på bokbussen i Oppland som sto parkert på Litteraturtorget i Lillehammer under hennes stopp med Litteraturtoget. Foto: NTB ScanpixVis mer

Litterært fjesk og fjas

Hvem har størst interesse av den litterære kronprinsessen? Hoffet eller litteraturen?

Kommentar

Det er blitt oppstuss på sosiale medier over omfavnelsen mellom kongelig høyhet Mette-Marit og Norsk litteraturfestival på Lillehammer, den som tidligere var styrt av antiautoritære rebeller som Øyvind Berg og Stig Sæterbakken, eller originale skruer som Birgit Hatlehol og Gabriel Vosgraff Moro. Har festivalen helt glemt seg selv?

Noen av våre sprekere forfattere og litteranter har i indignerte innlegg vist til litteraturens iboende kritiske oppdrag, det samfunnsrefsende, spørrende og undergravende. Er ikke dette det motsatte av kongelighet, statskult og seremoniell?
Nei, faktisk ikke. Den litterære tradisjon for fjesking og fjas, for premiering og prising, for opphøyelse og aristokratisering er høyst levende, også i kretser som nok ville føle seg mer hjemme i den kritiske flokk - om de da ble spurt.

Det drikkes mengder av boblende, alkoholisert druesaft også blant rabulistiske bustehoder. De flokker seg til ambassadørenes utskjenkingsdisker, de higer etter medaljer, diplomer, æresbevisninger og statlige fond. Man soler seg gjensidig i hverandres glans på hagefester og prisutdelinger.
Best av alt er prisenes klingende cash - altså direkte støtte uten øremerking. Friske midler! Men alle i labyrinten er klar over at litteraturen også må gi noe tilbake. Den må være der når gunsten skal deles ut. Litterantene må la seg utnevnes til gjenstand for hoffets oppmerksomhet. Stein Mehrens beske avslag på St Olav-medaljen - publisert i 13 punkter her i Dagbladet - er et unikt unntak.

Når den kronprinsesselige gunsten daler ned over Lillehammer, feires en større pakt enn den enkelte bokorm kanskje liker å tenke på. Det kongelige hoffet har shoppet kulturtiltak som passer dets ulike personligheter. Sonja har valgt seg den moderne billedkunsten, den som gjerne kan bety hva som helst bare du finner de riktige ord, the painted words.
Svigerdattera tar litteraturen, og naturligvis det mest kostelige av de litterære stevnene: Norsk litteraturfestival i de maiskjønne Mjøstraktene der det norske kristenflaggets farger gjør seg så godt mot nyutsprungent bjørkeløv. Også i litteraturen kan hva som helst sies. «Hva faen som helst,» som Knausgård skal ha uttrykt det. Det er nok av ting å snakke om.

Ja, det er solid kjærlighet mellom hoffet og litterantene. De elsker rett og slett hverandre - dyrker hverandre, bygger hverandre opp. De priser hverandre for sin gjensidige litteraritet og drikker seg til. Innimellom sammen, men også på hver sin kant.
Det er kanskje en utopi at kronprinsessen skal utagere på Lillehammerfestivalens legendariske «banknatt». Men velkommen blant litterantene vil hun helt sikkert være.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook