LOVENDE FORFATTER: Aleksandar Hemons tredje roman er mer kompleks enn den framstår, mener Dagbladets anmelder. Foto: Lars Eivind Bones
LOVENDE FORFATTER: Aleksandar Hemons tredje roman er mer kompleks enn den framstår, mener Dagbladets anmelder. Foto: Lars Eivind BonesVis mer

Litterært lappeteppe

Aleksandar Hemon, bosnisk innvandrer i USA, er et av de mest lovende navnene i dagens unge litteratur.

||| BOK: Utgangspunktet for Aleksandar Hemons nye roman er historien om Lazarus Averbuch, en 19 år gammel jødisk immigrant, som i 1908 blir skutt og drept i huset til politimesteren i Chicago. Forfatteren Vladimir Brik, selv bosnisk immigrant og bosatt i dagens Chicago, blir opphengt i den unge jødens skjebne.

Sammen med barndomsvennen og krigsfotografen Rora, reiser han til Europa, i Lazarus' fotspor, for å skrive en roman Brik bare omtaler som «Lazarus-prosjektet».

Et nytt liv
Derav også tittelen på Aleksandar Hemons bok. Den har to overordnede tidsplan; ett som følger begivenhetene etter Lazarus død, ett som følger Briks begivenhetsrike ferd til Europa. I bakgrunnen klinger også den kjente, bibelske historien om Lasarus som dør, men som Jesus vekker til live.

Død, tap og gjenfødelse er sentrale temaer i denne boken.

Litterært lappeteppe

Dels handler det om Jugoslavias fall og gjenoppstandelsen av Bosnia, men også om flukten fra Europa, tapet av et tidligere liv og begynnelsen på et nytt, som en innvandrer, som en fremmed. Flukten, reisen, immigrasjonen, markerer døden, men også gjenfødelsen. Spørsmålet er: Sitter ikke erindringen fra det tidligere livet igjen? Og hvordan skal man begynne på nytt? Hvor skal man vandre i sitt nye liv?

Aleksandar Hemons litterære prosjekt kretser i stor grad omkring identitet og opprinnelse. I Lazarus-prosjektet er dette også spiren til Briks rastløshet. Han er frivillig bosatt i Chicago, men vegrer seg samtidig for å få barn, fordi han, som han sier, ikke vil at barna skal vokse opp og bli amerikanske. Hans hjerte ligger i Bosnia, men han er også fremmed for sitt patriotiske hjemland og slår fast: «Bosnisk er ikke en etnisk tilhørighet, det er et statsborgerskap.»

Med de parallelle tidsløpene og blandingen av fiksjon og fakta, skildrer Aleksandar Hemon også hvordan forfølgelse og fanatisme kan gå så galt, for så mange. Det gjelder de jødiske progromene i Ukraina, det gjelder drapet på Lazarus Averbuch, det gjelder krigen på Balkan. At tidsplanene løper parallelt og speiler hverandre, tolker jeg som at det er den samme forfølgelsen, den samme fanatismen, som skildres, bare under andre navn, andre flagg.

«Jeg var alle»
Det som for meg gjør romanen mer kompleks enn den tilsynelatende framstår, er at selv om det er to overordede tidsplan, er strukturen snarere episodisk enn lineær. Det skytes stadig inn små historier som gjenfortelles, iblant er de humoristiske, iblant sørgelige, iblant kjærlige, noen ganger sanne, andre ganger ikke. Slik framstår Lazarus-prosjektet som et lappeteppe av historier, anekdoter, vitser og myter.

Konsekvensen blir som følger: Det er ikke utelukkende Lazarus Averbuch og Vladimir Brik som skildres, like mye skildres deres nærmeste - eller deres fremmede - uansett er det De Andre som skrives fram.

Hvorfor? Idet Vladimir Brik slår fast at «alle var meg, og jeg var alle», så er det med en erkjennelse av at alle er like fordi alle er unike. Dermed kunne kanskje Aleksandar Hemons poetikk vært: «Alle skal med». Eller som han selv skriver, langt mer poetisk, mot slutten av Lazarus-prosjektet:

«Jeg forestiller meg et liv som er stort, så stort at jeg ikke kan se slutten på det. Stort nok til å romme alle. Du skal være der, Mor og Far skal være der, folk jeg aldri har møtt eller kjent, skal være der. Jeg skal være der. Jeg ser det. Jeg har et bilde av det i hodet. Det er en blomstrende åker som er så dyp at du kan svømme i den. Jeg ser den nå, og jeg ser ikke slutten på den.»