Litterær etteraping

PARIS (Dagbladet): En av sommerens romaner som er med på hytta, er sikkert et plagiat, helt eller delvis. Plagiatet er så utbredt i litteraturhistorien at det er viet lange avhandlinger i Frankrike.

- Plagiatet er basen til all litteratur, bortsett fra den første, som for øvrig er ukjent, skrev forfatteren Jean Giraudoux. I dag er det først og fremst et spørsmål om penger, konstaterer Hélene Maurel-Indart, som har skrevet boka «Om plagiat» som kom ut nå. Det beste eksemplet på det er de enorme interessene som var på spill i rettssaken arvingene etter Margaret Mitchell anla mot Régine Deforges fordi de hevdet at hennes «Den blå sykkelen» var et plagiat av «Tatt av vinden». De forlangte seks millioner kroner, men tapte i siste instans. Men Régine Deforges har aldri lagt skjul på at hennes intrige er inspirert av «Tatt av vinden». Det var en litterær utfordring fra forleggerens side. Léa hos Deforges er en moderne Scarlett O'Hara.

Litteraturhistorien er full av plagiater. Racine, Zola og Proust ble i sin tid beskyldt for plagiat. I de tidligste litterære tider «lånte» man av hverandre. La Fontaines berømte fabler viderefører Æsop. Balzac etteraper kvinnelige portretter hos Théophile Gautier. Balzac plagierer for øvrig seg selv, og har for eksempel en setning som går igjen i fire romaner. Sade lar seg klart inspirere av baronen av Holbach. Montaigne låner ideer fra Seneca, mens Pierre Charon forsyner seg hos Montaigne. Selv poeten Lamartine skal ha stjålet sitt berømte vers: «Å tid, stopp din flukt» fra en poet fra slutten av 18. århundre, Leonard. Zola ble i sin tid avslørt for å ha benyttet en tekst av engelske Otway for sin roman «Nana».

- I litteraturen er plagiatet det onde, en litterær forbrytelse og en skam, skriver Maurel-Indart. Etter denne lange listen, som ikke er fullstendig, er det tillatt å tvile på det. Bare det ikke går for langt. Mitterrands tidligere rådgiver Jacques Attali har måttet innfinne seg i rettssalen opptil flere ganger. Elie Wiesel anklaget ham for plagiat i hans bok om Mitterrands uttalelser, «Verbatim». Jean-Edern Hallier gjorde det samme i 1983 med «Historier om tida». Det var nesten for direkte avskrivning. Fristelsen er kanskje for stor i en så rik litteratur som den franske.