Litterær gjemmelek i familiens skjød

Øyvind Ellenes debuterte med noveller våren 1996. Nå sender den unge mann ut sin første roman. Og gledelig nok - så har han siden sist lagt flere litterære alen til sin vekst.

Men også nå påkaller formen større interesse enn innholdet. Så vel fortellerforhold som personkonstellasjoner sløres. Hvem som forteller det som fotelles, er et av de viktigste spørsmål som teksten inviterer leseren til å stille seg. Fortelleren tematiseres som en «stemme» som sier det som sies. Hvem tilhører denne «stemmen», eller rettere sagt: hvilken posisjon innehar den i forhold til det fortalte, og hvilken status skal den tillegges i forhold til det den utsier noe om, det er det vi hele tida sitter og lurer på.

Forfatteren er en ynder av setningskonstruksjoner med foreløpig subjekt eller det upersonlige pronomen «en». Aktørene benevnes også sjelden ved navn. I stedet tales det om «faren», «moren», «søsteren», «den unge mannen», osv. Disse stilistiske og grammatikalske særegenhetene støttes opp av andre fortellergrep som bidrar til å gi teksten et stilisert og anonymiserende preg. I samme retning peker den uklare relasjonen mellom to menn som sies å likne hverandre, hvorav den ene er broren til hun som i boka betegnes som Søsteren, og den andre er far til det barn som hun kommer . Slik må det antas å henge sammen i alle fall.

Det hele starter i Paris. Her etableres det uklare relasjonen mellom de to unge menn. Hva den består i, forblir imidlertid en gåte.

Ganske snart forflytter vi oss til et stort hvitmalt trehus et sted ved kysten i det sørlige Norge i familiens skjød, så å si, der det veksles mellom erindringsbrokker og hendelser på nåtidsplanet.

Det som fortelles er av temmelig hverdagsaktig art. Normale spenninger og konflikter i et hjem med mor, far, søster og bror. På en nokså fiffig måte taler og tier teksten på samme tid. Ordene skjuler alltid noe annet. De leker gjemsel med seg selv med det resultat at vi som lesere ikke riktig kan finne ut av hva som er viktig og hva som er uviktig. Så mye å bli klok på finner man verken på eller mellom linjene, og det skal medgis at denne gjemmeleken blir temmelig trettende etter hvert.

Likevel er ikke dette en tekst som straks går i glemmeboka - nettopp ved at den trekker et slør over det fortalte og skaper uklarhet om fortellerstemmen.