Litterær høysang

Johannes Heggland, 80 år, er i sitt budskap, om enn ikke i sin litterære form, en svært moderne forfatter. De siste romanene hans er en høysang til det moderne mennesket, med det moderne menneskets tvisyn, det moderne menneskets tvil og det moderne menneskets lengsler.

De «onde» i Hegglands litterære univers er dem som lar seg stenge inne av gamle dogmer og gammel fanatisme: «Andreas levde i fortida. Det var ei god tid,» heter det om lekpredikanten Andreas fra Sjo. Slik jeg leser hans roman av året, «Det saltlause saltet», er Andreas og den fanatiske naturvernforkjemperen Jensen et sett begredelige åndsfrender, fordi begge vet at de representerer «det gode». Dette gjør dem til overmennesker i egne øyne, ubundet av gjeldende normer for hva som er rett og galt. At de begge kjemper mot endring og utvikling, understreker ytterligere Hegglands budskap. For øvrig lider begge nederlag, på hvert sitt vis. Heggland har en åpenbar hang til forsoning og håpefull slutt.

Manglende tro

Sikfus Nattvatne, også han en navngjeten og omstridt lekpredikant, er død, ihjelslått etter et fall. En ulykkeshendelse, med andre ord - eller var det noen som hjalp ham til evigheten? Gjennom Sikfus' opptegnelser kommer det fram at han hadde et dårlig forhold til eldstesønnen Markus. Sikfus' kompanjonger i det åndelige, hvor Andreas fra Sjo er den ledende kraften, finner det for godt å kaste mistanke på Markus. Dermed hevner de seg på ham. Motmenn og motkvinner til hykleriet og fanatismen er den tragiske Sikfus Nattvatnes enke, samt barn og svigerbarn.

Ingen av disse etterlatte er uten plett og lyte, samtlige trår feil, til dels alvorlig feil, likevel har de alle den sunne tvilen i seg, evnen til nytenking og nyorientering, de tentaklene som er nødvendige for å fungere i denne tida. Derfor viser de også evne til å kjempe når de må, både sammen og hver for seg.

Tvisynthet

I sin brede, episke skildring tar Heggland for seg mange av de samfunnsmessige konfliktene vi nærmest daglig forholder oss til - sannsynligvis i hele den vestlige kulturkrets - hele tida under perspektivet tvisynthet kontra fanatisme, anstendighet kontra hykleri.

Han behandler forholdet mellom generasjonene, nye samlivsformer mellom kvinne og mann, nyskaping kontra stagnasjon i Bygde-Norge, den økte kommersialiseringen, medienes hensynsløse nyhetsjakt osv.

Det imponerende er at Heggland, på få unntak nær, klarer å inkorporere dette i en troverdig litterær helhet, der de mange personene nok blir stiliserte representanter for mennesketyper og holdninger, men samtidig får individuelle særtrekk som gjør dem interessante.