Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Litterær junkfood

Selv om det kan gå temmelig vilt for seg, er det neppe flertallet som kaster tallerkener for å understreke at de mener alvor når de skal fortelle samboeren at det er slutt med å dele bord og seng.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Personlig trodde jeg det bare var i tegneserier man argumenterte på dette vis. Men der tok jeg altså feil. Som en annen Fia lar Marit i «Handlingens mann» porselenet hagle over den akk så bestyrtede Gunnar, som får hele sin verden lagt i grus på no time. Dermed er tonen slått an, og fra nå av går det over stokk og stein.

Vennene har oppfattet Marit og Gunnar som det perfekte par (har vi ikke hørt den før?), og Gunnar har vært lykkelig uvitende om hvor feilaktig denne oppfatningen er, selv om han nå, i de selvransakelsens dager som følger, må se i øynene at visse tegn har tydet på at ikke alt er så rosenrødt som det en gang var. Gunnar har ikke utmerket seg verken som selskapsløve eller sengehest og er blitt mer og mer sedat i løpet av de ti årene med Marit, mest opptatt som han har vært av sin gedigne CD-samling og mer enn fornøyd med den mette tilfredsheten som samlivet har gitt ham.

Nå blir det andre boller. I den ene stund som en rasende tyr, i den annen som en rødøyd gråtekone, vakler Gunnar omkring i Oslos gater, vekselvis oppflammet av bistre hevntanker og sentimental selvmedlidenhet. Mon tro om det er et sidesprang like gammelt som forholdet selv Marit har fått nyss om? Eller har hun selv vært på samme galei? Etter som handlingen skrider fram ramler det ene skjelettet etter det andre ut av skapet, i form av nedlåste gaver, bortgjemte kjærlighetsbrev og desslike. Og skjell etter skjell faller fra Gunnars øyne. Men ett vet han: Han vil ha Marit tilbake, men slik det gjerne forholder seg i virkeligheten, gjør hans desperate handlinger for å få ekssamboeren på bedre tanker, bare vondt verre.

Springskalle

Den tidligere så fredsommelige Gunnar forvandles til en frekk og aggressiv person som nikker en av de ansatte på Marits kontor en springskalle og tvinger en ekspeditør til å slikke støvlene sine. Selv de mest uskyldige bemerkninger fra kelnere og kafégjester kan bringe ham i harnisk - og det skal man kanskje ikke fortenke ham i. Svingen klarer å overbevise oss om at hans temmelig frynsete helt er en mann i ferd med å gå ned for full telling, og som slår vilt til alle kanter for å holde seg i opprett stilling.

Flere av Gunnars bekjente involveres i den nylig fraskilte desperadoens amokløp: en dødssyk kamerat som planlegger en tur til Nepal i følge med et forelsket par slik at han kan få oppleve gjengjeldt kjærlighet for siste (og første) gang, i det minste som observatør og pr. stedfortreder; en gammel studievenninne som Gunnar har vært avstandsforelsket i, og som nå bekjenner at hun er lesbisk og skal inngå partnerskap med en kvinnelig prest; en alenemor (dama som han knulla med den gangen for ti år siden) som Gunnar kaller en nymfoman ku, men som seinere bringer ham på bedre tanker.

Samlivsbrudd har vært et kjært motiv de seneste år (hvem våger å påstå at litteraturen ikke speiler livet?) Svingen gjør en ny vri på dette. Som parodi på sjangeren og satire over diverse menneskelige dårskaper og fordommer er «Handlingens mann» ikke helt ueffen. Forfatteren dyrker bevisst overdrivelsens kunst. Til tider er det morsomt, men litt for mange av påfunnene virker anstrengt og krampaktig morsomme. Litterært sett er romanen en bagatell, hurtig svelget, hurtig fortært, hurtig fordøyd og støtt ut igjen - litterær junkfood og passende reiselektyre i søvnige stunder.