DE FORSLÅTTES STEMME: Svetlana Aleksijevitsj i Lillehammer i fjor. 
Foto: Nina Hansen / Dagbladet
DE FORSLÅTTES STEMME: Svetlana Aleksijevitsj i Lillehammer i fjor. Foto: Nina Hansen / DagbladetVis mer

Litterær knock-out på Vladimir Putin

Svetlana Aleksijevitsj er stemmen til de forslåtte, og ofte misforståtte menneskene i det tidligere Sovjetunionen.

Kommentar

Det var ingen sensasjon at litteraturprisen i år gikk til Aleksijevitsj. Hun var i favorittsjiktet også i fjor.

Aleksijevitsjs litterære univers er de postsovjetiske menneskene. Hun har skildret dem i «Krigen har intet kvinnelig ansikt», om kvinnelige partisaner som sloss mot nazismen under 2. verdenskrig, i «De siste vitnene», om barns erfaring med krigen, i «Sinkguttene», om de døde soldatene som kom hjem fra Sovjetunionens krig i Afghanistan, i «Bønn for Tsjernobyl», om ofrene for verdens største kjernefysiske katastrofe, og i «Slutten for det røde mennesket. Tiden second hand», om sovjetmenneskenes kamp for verdighet etter at deres verden raste sammen. Alle bøkene er en del av syklusen «Utopiens stemmer».

- For hennes mangestemmige verk, et monument over lidelse og mot i vår tid, heter det i begrunnelsen fra Svenska Akademien. De kunne lagt til; for hennes nakenhet:

- Jeg skriver ikke om krigen, men om mennesket i krigen. Jeg skriver ikke krigens historie, men følelsenes historie, skriver Aleksijevitsj i innledningen til «Krigen har intet kvinnelig ansikt».

Svetlana Alekseijevitsj er på sitt vis selv et typisk sovjetmenneske. Hun er hviterussisk statsborger, har en ukrainsk far, og har russisk som litterært språk. I ei tid med krig mellom russere og ukrainere i Øst-Ukraina viser også Alekseijevitsjs biografi oss hvor vanskelig det postsovjetiske liv i de øst-slaviske landene er. For hvem er egentlig Svetlana Alekseijevitsj? Hvem er hun etnisk og kulturelt, i denne verden som raste sammen, og ble til tre øst-slaviske stater som alle har voksesmerter.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Nobelprisvinneren har en litterær metode som er spesiell. Alekseijevitsj er utdannet journalist, og praktiserte mange år i yrket. Hennes form er også utpreget dokumentarisk. Hennes bøker er basert på en rekke intervjuer med mennesker, som alle letter sine hjerter og forteller sine historier til Alekseijevitsj. Tålmodig snakker hun med dem, vaskekoner, leger, tidligere generaler, og folk i den sovjetiske nomenklaturen. Og så får hun dem på magisk vis til å snakke sitt språk, mild og menneskelig gjør hun deres historier til sin fortelling.

På mange måter er hun sin tids Aleksandr Solzjenitsyn. Han dokumenterte også det han så, og det andre fanger i Stalins Gulag fortalte ham. Men der Solzjenitsyn var belærende, og til slutt insisterende, er Alekseijevitsj spørrende. Og som Solzjenitsyn er hun på sitt vis en regimekritiker.

Men hun er en lavmælt kritiker. Alerkseijevitsj nøyer seg med å fortelle det som det er. Og det er kritisk nok i dagens Hviterussland, der forfatteren lever som et ikke-menneske, ikke anerkjent, men heller ikke fengslet. Og det er kritisk nok i Russland, der det i perioder er vanskelig å få tak i hennes bøker. Hvis man leser henne skjønner man hvorfor.

Dette er fra et intervju jeg gjorde med Svatlana Alekseijevitsj i Oslo i fjor høst:

- Vi lever i forvirringens tid, våre verdinormer er i oppløsning, det tidligere sovjetmennesket leter etter seg selv, sier Svetlana Aleksijevitsj. Hun er hviterussisk statsborger, og har de siste åra vært en av de aller heteste kandidatene til å vinne Nobels litteraturpris.

Hennes litterære univers er 2. verdenskrig, Sovjetunionens kollaps, og post-kommunismens mennesker. Der debatten om Sovjetunionens undergang preges av krasse meninger og harde ord, om skurker og engler, er Aleksijevitsjs ord milde og på magisk vis fortoner de seg som sanne. Hun ser gjennom tåka av argumenter for hvordan Russland kunne få en leder som Vladimir Putin, og for hvordan bror kan drepe bror i Øst-Ukraina.

- Jeg har hatt menneskene som tema og som fokus i mine bøker, sier Aleksijevitsj. Hun velger sine ord, enkle og ikke-akademiske, men nettopp derfor desto sterkere. Når hun snakker om forvirringens tid — smutnoje vremja på russisk — bruker hun begrepet fra den største katastrofen i russisk historie, da landet var uten ledelse, invadert av polakker og litauere, styrt av falske prinser, og herjet av en hungersnød som tok livet av en tredel av befolkningen, før den første Romanov i 1613 kom og reddet landet fra kaoset. Og selv om ordene til Aleksijevitsj er lavmælte, er de på samme vis store. Begrepet smutnoje vremja har en enorm kraft i russisk og øst-slavisk bevissthet. Men fra Aleksijevitsjs munn sies de på en lavmælt måte som gjør dem selvfølgelige.

- Mener du at Sovjetunionens sammenbrudd virkelig var en stor katastrofe for menneskene?

- For mange mennesker, ja. De visste ikke hvordan de skulle leve uten kommunismen og kommunistpartiet som norm. Verdisystemene falt sammen. Noen søkte troen, noen ble apatiske, mange ble kyniske, sier Aleksijevitsj.

- Da mener du omtrent det samme som Putin. Også han mener at Sovjetunionens sammenbrudd var den største katastrofen i det 20. århun ...?
- Han snakket om den største geopolitiske katastrofen. Jeg snakker om de menneskelige katastrofene, parerer
Aleksijevitsj. Hun minner om at heller ikke den siste sovjetlederen Mikhail Gorbatsjovs revolusjon var en folkelig revolusjon. Også den var en revolusjon ovenfra, som Peter den stores fra begynnelsen på 1700-tallet, som bolsjevikenes i 1917.

- Gorbatsjovs revolusjon førte til at folket ble rundstjålet. Kapitalismen var en katastrofe for folk flest, sier hun.

Svetlana Aleksijevitsj skriver ikke som gigantene i russisk litteratur, den nevrotiske Fjodor Dostojevskij eller den ofte belærende Leo Tolstoj. Men som Dostojevskij og Tolstoj leses hun også som profetisk. Som en profet for sin tid, forvirringens tid.

- Det som skjer i Russland i dag, med Putins aggresjon i Ukraina, og lukking av landet, kommer til å vare lenge. Friheten på 1990-tallet kommer ikke tilbake, sier Aleksijevitsj.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook