DYPTGRIPENDE VERK: Phillipe Claudel bygger opp «Brodecks rapport» som en kriminalroman der de mest gruoppvekkende forbrytelser gradvis blir avslørt.
DYPTGRIPENDE VERK: Phillipe Claudel bygger opp «Brodecks rapport» som en kriminalroman der de mest gruoppvekkende forbrytelser gradvis blir avslørt.Vis mer

Litterær knockout

Fullkomment litterært håndverk.

Les ukas bokanmeldelser

BOK: En sjelden gang får jeg ei bok i hendene som er så god at den nesten brenner. Så god at jeg ikke riktig forstår hvordan jeg skal kunne formidle dens kvaliteter uten å avspise den med forslitte fraser som mesterlig og sterkt. Franskmannen Philippe Claudels «Brodecks rapport» er en slik bok.

Et mord
Vi befinner oss i en avsidesliggende fjellandsby. Tid og sted er ikke angitt, men de slitne og nokså primitive landsbyboerne har vært gjennom to kriger, de går med vadmel, bruker hester og snakker en fiktiv blanding av øst- eller midteuropeisk. Den lærde og forsiktige Brodeck har fått i oppdrag av byens borgermester å skrive en rapport om mordet på en mystisk besøkende omtalt som «De Anderer»: En elskverdig, trill rund liten mann som slo seg ned blant de mistenksomme landsbyboerne i noen måneder. For det måtte han bøte med livet.

Dødsleir og fornedrelse
Parallelt med rapporten skriver Brodeck sin egen gruoppvekkende biografi. Blant mange rystelser avslører den at landsbyboerne svek ham under krigens etniske renskninger, da de anga ham som «En Fremder». Han ble sendt i en dødsleir. Der overlevde bare de som var villige til den totale fornedrelse. Det var Brodeck. Han ble tvunget til å være hund, Han krabbet på alle fire, spiste, sov og gjorde fra seg som en hund. Leid i bånd av en smilende fangevokter som i sitt tidligere liv hadde vært en godslig bokholder med kone og barn.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Dyptgripende
«Det å være uskyldig blant de skyldige var i grunnen det samme som å være skyldig blant de uskyldige,» skriver Claudel i en av bokas mange dyptgripende refleksjoner: Om bøddelens psykologi, om menneskets slumrende og grusomme primitivitet. Og - ikke minst: Om offerets skam over å overleve når de anstendige gikk i døden.

Likheten med Nazi-Tyskland er overveldende, og en kan innvende at dette er velkjent stoff. Claudels genistrek er at han gjør det tid- og stedløst. Det kan være middelalder, arkaisk framtid, Balkan, Sovjet. Hvor som helst. Når som helst. Ved å lage det fiktivt, unngår Claudel de groteske Hollywood-klisjeene av holocaust. Gjennom et oppdiktet univers blir det desto sannere og mer brutalt: Slik kunsten avslører virkeligheten, noe som også er et tema i boka.

I disse påskekrimtider går det an å lokke med at boka er bygget opp som en kriminalroman. De mest gruoppvekkende forbrytelser avsløres litt etter litt. Mest overraskende - og det som virkelig gjør at boka setter dype spor - er at den også rommer så mye skjønnhet, formulert med en naiv gammelmodighet og de vakreste bilder. Som da Brodeck som liten ble funnet blant oppsvulmede lik i en utbrent landsby. Han fant trøst i den varme pelsen til en liten brunøyd kanin. Også Brodecks kjærlighet til sin kone og lille datter er nydelige formulert. Og beveger desto sterkere når vi etter hvert forstår deres skjebne. De mange skakke portrettene er også fullkomment litterært håndverk. Spesielt «De Anderer», som kan minne om Thomas Manns Peeperkorn i «Trolldomsfjellet».

Nobelpris verdig
Den litt fjerne sammenlikningen er ikke tilfeldig: «Brodecks rapport» tilhører verdenslitteraturen. Philippe Claudel, som også har skrevet den eksemplariske «Grå sjeler» (2006), er en nobelpris verdig. Ekteparet Risvik står bak en solid oversettelse. Denne boka må du i anstendighetens navn lese.