Litterær knockout

«Blind, uprovosert vold» er en litterær knockout levert med en dystopisk hestesko i hansken.

Jack Womack har skrevet en svarthumoristisk inner city blues som henter inspirasjon fra forfattere som Franz Kafka, Philip Dick og Steve Erickson så vel som maleren Eric Fischls undergangsbilder i pastell og David Baerwalds musikalske unntakstilstand «Triage».

Womack skildrer en vidunderlig ny verden, en nær framtid som er antitesen til pompøs retro sci-fi slik vi kjenner den bl a fra filmene til Terry Gilliam.

«Blind, uprovosert vold» er historien om Lola Hart fortalt gjennom hennes egne dagboknotater. Lola er 12 år gammel og bor sammen med familien sin i en trygg og velstående bydel i New York. Så mister moren lærerjobben og tyr til mammas lille hjelper for å holde endeløse hverdagsproblemer stangen mens hun venter på bedre tider i skoleverket.

Kameleonsk

Faren får ikke solgt filmmanusene sine, og familien må flytte til Harlem hvor opptøyer, gatevold, branner og ungdomsgjenger blir forsøkt holdt i sjakk av tungt bevæpnete soldater. For Lola som er vant til en beskyttet tilværelse med privatskole og såkalt veloppdragne venninner, blir en kameleonsk omstilling et være eller ikke være med klangbunn i Woody Allens «Zelig», en teknisk imponerende fabel om kulturell assimilasjon.

De nye venninnene Iz, Weezie og Jude er alle svarte og formet av de livsvilkår de har blitt avspist med, og følgelig avstumpete nok til å for lengst kalles for voksne. Penger får de ved å rane folk på T-banen, og vold er for dem kun et hendig redskap for å overleve. Lola er først usikker, en følelse som raskt erstattes av fascinasjon og siden beundring.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Frastøtende

Hun innser at for å skaffe seg et nytt liv, må hun dumpe all bagasje. Dette opplever vi gjennom den gradvise oppløsningen av språket i dagboknedtegnelsene til Lola, og når hun har kvittet seg med de kulturelle rammene som har definert hennes tidligere identitet, kan hun omfavne de nye venninnenes verdinormer og adoptere deres språk og mentalitet og slik oppnå den eneste avgjørende verdien i et samfunn basert på vold; respekt. Lola slik familien har kjent henne er borte, og transformasjonen er komplett. Eller, for å parafrasere pygmeene i de dype bengalske jungler: Lola er død, lenge leve Lola.

Cyber-naturalisten Womack legger i «Blind, uprovosert vold» mellommenneskelighet, samfunnsmoral og populærkultur på strekkbenken. Gjennom et fysisk og smertelig språk torturerer han fram en gjenkjennelse av basale og frastøtende egenskaper fra leseren, en gjenkjennelse av nettopp de egenskaper som gjør oss til mennesker og som gjør Lola i stand til å overleve.

Tegnsetting

Womacks roman er en skildring av pervertert oppvekst og Lola Hart en apokalyptisk Adrian Mole. Dagboksformen Womack bruker går ut over formenes begrensninger og gir innholdet et autentisk uttrykk. Lolas tilståelser, utleveringer og gryende selvinnsikt blir aldri platt eller sentimentalt framstilt.

Womack har dreid et beskt og galgenhumoristisk gettoiseringsmareritt, og leverer en normimplosjon verdig en Hubert Selby på en særdeles bedriten tripp i det styggfascinerende, men pillråtne eplet. Oversetter Trond Haugen har ivaretatt Womacks anarkistiske forhold til tegnsetting og forkjærlighet for å la substantiver gjøre verbtjeneste på en særdeles inspirert og oppfinnsom måte, selv om han til tider prøver litt for hardt til at det flyter helt godt på norsk.