Litterær lyst

Underfundig og velskrevet debutroman om den frie kjærlighetens gleder og sorger. Utroskap er åpenbart i skuddet for tida - også i litteraturen. Noe nytt er det nå likevel ikke, jamfør Tolstoj og Flaubert. Men selv et så fortersket motiv kan gis en ny vri.

Det gjør debutant Blad. Ikke nok med det: I romanen med den spenningsvekkende tittelen «I skyggen av små menn midt på dagen» (som er «lånt» fra Konfutse) viser han seg også som en høyst habil guide på utroskapens kronglete veier.

Blad har forstått hvor viktig det er å feste grepet fra første side. Innledningsscenen vekket i alle fall denne lesers nysgjerrighet. En mann sitter på bar i Madrid, nøyaktig samme sted som Buñuel da han skrev «Frihetens fantom», og overhører en samtale mellom noen husmødre som uten blygsel gir uttrykk for fascistiske holdninger. Mannen gremmer seg, men blander seg ikke, slik er han av natur, han velger isteden å se vekk.

Fri kjærlighet

Dette er romanens jeg-forteller. Han forblir navnløs, men det er ham det hele dreier seg om, ham og hans forhold til kona Susanne og til Elena, den spanske venninnen som blir hans elskerinne, samt noen få bifigurer, hvorav hans kamerat og rådgiver Gregers Åsane (bemerk fornavnet) er den viktigste. Jeg-personen arbeider med film og befinner seg i Madrid for å gjøre ferdig et manus om en episode fra den spanske borgerkrigen, der en gruppe anarkister inntar en landsby og proklamerer innføringen av fri kjærlighet (!).

Verken det anarkistiske eksperimentet eller manusforfatterens forsøk i samme retning faller udelt heldig ut. I motsetning til mange av sine (litterære) forgjengere viser imidlertid vår mann seg i stand til å holde hodet noenlunde kaldt.

Lettflytende

Arbeidet med manuset løper parallelt med at Elenas og jeg-personens forhold utvikles, og på en elegant måte kobler Blad de to motivene - skrivingen og erotikken - sammen. Romanen er formet som én lang, indre monolog, og følgelig er teksten sentrert om jeg-personen. Men i kraft av sine referanser, framfor alt til film og litteratur, og sine fine miljøtegninger blir likevel teksten noe langt mer enn en egofiksert roman om utroskap og erotisk psykologi. Blad skriver på en avslappet og lettflytende måte med mange innskudd og utstrakt bruk av komma. Holdningen er lakonisk og underfundig med betydelige innslag av humor og (selv)ironi.

Dette leder tankene hen på Dag Solstad. Som ham kunne kanskje Blad påstå at han ikke er noen ironiker, for heller ikke Blads ironi er av det overdrevne slaget. Det er tale om en holdning mer enn om en skriveteknikk, en tilbøyelighet hos fortelleren til å ta et skritt til siden og se seg selv og begivenhetene utenfra når situasjonens alvor truer med å overmanne ham.

Etter hvert som arbeidet med manuset skrider fram, blir vår mann stadig mer tynget av valgets kval. Det lune redet eller frihetens kastevinder? Den distanserte væremåten gjør ikke valget lettere. På den annen side slår ironien stadig kiler inn i valgsituasjonens alvor.

Litterær lyst

De ironiske passasjene er ikke stiltrekk som dukker opp og forsvinner, de binder teksten sammen, de er nødvendige renninger i veven. Men noen av dem trer rett nok tydeligere fram - som jeg-personens ønske om å spille tysker, som diskusjonen mellom ham og kona om skolens seksualundervisning, som betraktningene over stønning under samleiet, eller rettere mangel på samme, beklagelig (?) både for den som ikke stønner, og den som det ikke stønnes i selskap med.

Det siste opptar jeg-personen mye. Han gjør så godt han kan. Etter ti års borgerlig ekteskap har imidlertid stillheten overmannet ham - også i soveværelset. Da er det ikke så lett å finne tonen, for å si det slik.

«Riktignok hadde jeg for alvor bestemt meg for å legge min egen stillhet bak meg, på tross av at Elena ikke hadde kommentert mine oppriktige forsøk på å stønne, selv om jeg for å glede henne hadde stønnet, ved flere anledninger, etter beste evne.»

Dette var en stilprøve. Slik skriver en debutant etter mitt hjerte. Vanligvis inntar jeg ei bok i stillhet. Jeg innrømmer blankt at jeg stønnet flere ganger da jeg leste Blads bok, uten sidehensyn, av ren litterær lyst.