Litterær malstrøm

En mettende, men trettende roman.

BOK: I denne romanen bombarderes vi med en bevisst og åpenbart konstruert overflod av det symbolske, av det mytologiske, av det trivielle, av det litterære, av det vitenskapelige, av det populærkulturelle, av det ikonoklastiske.

Men her er flere linjer å følge. En er det pikareske ved reisen, som utgjør romanens grunnhistorie. Den begynner i bohemenes Paris. Vi følger Carlsson, Grøgaard og jeg-fortelleren, Veen Trannez, som seiler tur-retur over Atlanteren i galeasen «Quest». De søker Brett, kvinnen som alltid unnslipper dem. Turen ender med et revolveroppgjør på toppen av Kilimanjaro, som de innfødte kaller «Ngàje Ngài».

Gjengangere

Men dette er bare en løs handlingstråd. Alle referansene, alle digresjonene, alle hendelsene, alle assosiasjonssprangene, alle sitatene, bryter hovedhandlingen i stykker, og formmessig framstår romanen som en malstrøm av litterære uttrykk og inntrykk.

Men noen gjengangere er det: Her er Joseph Conrads Marlowe, her er Leonard Cohen, her er Morgan Kane, her er Ernest Hemingway, her er Even Arntzen som Axel Jensen, og her er Thomas Pynchon. Og man mistenker at Arntzen har forlest seg på nettopp Pynchon.

Det er flere aspekter ved romanen som er umiskjennelig pynchonske: Eksessen i bruken av referanser, overskridelsen i blandingen av fiksjon og fakta og historiens tilsynelatende oppløsning gjennom digresjoner. Det litterære uttrykket ender uvegerlig opp som en bekreftelse på et entropisk prinsipp, illusjonen av formløshet, som igjen kjennetegner flere av Pynchons romaner.

Kennedy

Romanens andre linjer viser seg klarest i den nesten fetisjistiske fascinasjonen for John F. Kennedy, hans brødre og sønnen John-John. I det hele tatt Idolet, myten om Mannen.

Han blir et ikon, og som alle ikoner en fange av sin egen myte. Når de utleveres i en slik konstruert sammenstilling som Arntzen presenterer, blir de som en parodi på maskulinitetsidealet, som tomme gester. Mange av romanens kosteligste øyeblikk oppstår når de plutselig opptrer i situasjoner vi ikke forbinder dem med.

Monroe

Og Marilyn Monroe. Kvinnen. Som bare er en av mange avskygninger av Brett Ashley, en slags kvinnelig ønskedrøm. Hore og madonna i ett, en syntese av alt kvinnelig - først og fremst det seksuelle - og dermed uhåndgripelig og uoppnåelig. Eller bare konkret som lystprinsippet i pornografien, som den alltid vellystige som underkaster seg maskulinitetens fantasier.

En annen linje igjen er den som følger identiteten, identifikasjon og romanen som en metasjanger. Historiens tilsynelatende oppløsning, og spillet på jeg-fortelleren. Stokk om på bokstavene i Veen Trannez og du får Even Arntzen. La fortelleren konfrontere en karakter med navnet Even Arntzen - og så videre.

Man lar seg forføre av eksessen, av overskridelsene. Men ikke uten motstand. For det første fordi man aner at Arntzen har latt seg forblinde av sitt eget uttrykk, at manierismen til en viss grad er der for sin egen del. For det andre kommer man ikke utenom at han med dette stiller seg midt i tradisjonen for den postmodernistiske romanen, der blant andre Pynchon er en hovedfigur. I lys av denne tradisjonen kan man ikke se at Arntzen tilfører noe nytt.

Men bevares, det er en morsom roman som fascinerer og forfører. Det er en mettende roman, men på mange måter også en trettende leseopplevelse. Og spørsmålet reiser seg, om den egentlig er verd det.