ANMELDELSE: Dagen før 22. juli ble det samlet inn penger på Utøya. Innsamlingen gikk til de sultrammede i Somalia.
Respons 22/7 er en fortsettelse av det arbeidet: Overskuddet fra denne boka skal gå til nødarbeid på Afrikas Horn.
Slik er boka en fortsettelse en fortsettelse av engasjementet til de døde og overlevende fra Utøya. Boka er dedikert til de døde, hvert navn står bakerst i boka.
Den enkle listen er kanskje bokas mest smertefulle tekst, den maner fram bildene av dem som gikk bort, slik vi alle så dem, ansikt for ansikt på TV og i avisene.
Rått tilhugget Denne antologien er 26 forfatteres respons på det ufattelige som skjedde den dagen i sommer. Tekstene er for det meste skrevet i måneden etter angrepet.
De har noe av det rått tilhugne ved nærhet over seg, samtidig som de også demonstrerer den «spontane klokskapen» redaktørene Gunstein Bakke og Eirik Ingebrigtsen mener kjennetegnet den kollektive reaksjonen i våre gater i dagene etterpå.
Da nyheten rammet Sjangrene er varierte: fra Jon Michelets litterære journalistikk, essayistiske kommentarer fra Heidi Marie Kriznik og Dag Skogheim, til mer personlige essay som de fra Thomas J.R. Marthinsen, Elyas Poorgholam eller Karl Ove Knausgård, til dikt som fra Eldrid Lunden og Jon Fosses, som åpner slik:
Artikkelen fortsetter under annonsen
«Andleta dykkar/ lyser på himmelen over Oslo/ over Utøya/ og så lenge vi lever/ skal dei lysa i oss/ og vera vårt lys/i landet».
Felles for mange er beskrivelsen av situasjonen da nyheten rammet dem, forsøket på sette ord på samspillet mellom tragedien og egne liv.
Beskrivelsen av fellesskap, følelsen av å være blitt en del av et vi, går igjen.
Vil angre Det samme gjør endringen i vårt forhold til det norske, det å være norsk. Følelsen er todelt. Det er både en opplevelse av fellesskapet etterpå, en erkjennelse av at gjerningsmannen var også norsk.
Noen, som Kristine Næss, våger seg i sin fiksjon helt inn i gjerningsmannens virkelighetsopplevelse og historie.
«Eg reknar med at uansett kva eg skriv no, vil eg seinere komme til å angre» skriver Nils Henrik Smith i sin gode, selverkjennende tekst, der han blant annet beskriver sitt urovekkende sterke behov for å uttrykke seg.
Empati Et av mange problemer med å skrive om massakren er at den er så ufattelig, så ladet med sorg, at det kan føles pretensiøst å melde seg med sin egen stemme og respons.
Men samtidig er det også slik at selv om empati er evnen til å kunne gjenkjenne seg selv i en annen, må den i tilfelle være den mest positive formen for selvopptatthet.
For forfatterne i boka fungerer det dobbelt: de bruker språket til å søke seg inn i vår felles sorg og ettertanke, og språket de bruker gir oss som ikke er direkte berørt nye veier inn i det ufattelige som har skjedd.
Som bok er dette er et krevende, men fint bidrag vår nye kollektive klokskap.
