Litterær selvtekt

Uspennende krim om enkeltmennesker som tar seg til rette i samfunnet.

Årets bokhøst går mot slutten, og en litterær trend befester seg. Fra en tidligere beskjeden plass i aviskiosken, er krim- og spenningslitteratur nå stadig mer stuereint i bokhandlernes hyller. Enkelte observatører forundres over at flere av disse bøkene selger i store opplag, men glemmer samtidig at det alltid har vært slik. Populærlitteraturen har bestandig vært populær, uten at dette burde overraske noen. Det nye er at krimromanene i dag utgis med stive permer og smussomslag, at de koster mer enn før, og at de behandles med mer litterær respekt enn tidligere. Noen fortjener dette, men slett ikke alle. Mye norske krim ville vært bedre tjent med en trygg og upretensiøs kiosktilværelse, der den litterære fallhøyden tross alt er lavere.

Borgervern

Jørgen Gunneruds roman «Selvtekt» kunne hørt til i denne siste kategorien, dersom boka bare hadde inneholdt et minimum av spenning. I handlingens sentrum står den middelaldrende drapsetterforskeren Knut Moen, som sammen med en yngre kollega får i oppdrag å finne en forsvunnet tenåring. Dette leder dem til et psykiatrisk behandlingshjem for ungdom, og til et villastrøk ved hovedstaden der skoleelever og sosialarbeidere terroriseres av en voldelig innvandrergjeng. Parallelt skjer det også et stort våpentyveri i området, og Moen aner en sammenheng. Saken blir ikke bedre når nabolagets foreldre vil danne borgervern, og en suspekt privatetterforsker dukker opp med innleide muskelmenn. Deretter blir lederen for innvandrergjengen skutt, og drapsalarmen går, som det vel heter. Knut Moen famler først i blinde, men forstår etter hvert at begrepet selvtekt kan ha ulike valører. Selve intrigen er det i og for seg ikke noe å si på.

Sjangertro

Det dreier seg mer om å forstå egne begrensninger og sjangerens krav, og så handle i tråd med dette. «Selvtekt» vitner om en forfatter som vil mye, men som dessverre ikke leverer varene. Gunnerud ønsker å si oss noe om det norske samfunnet av i dag, særlig innen skole og ungdomspsykiatri, og han har åpenbart greie på politiets arbeidsmetoder. Med dette utgangspunktet prøver han å fortelle historien i en korthogd og tidvis oppdrevet form. Men det hjelper bare ikke med vilje og kunnskaper, når man ikke har sjangeren i blodet. «Selvtekt» er ikke i nærheten av å være god krim, like lite som boka er å regne for interessant litteratur i det hele tatt. Her mangler dramatisk innlevelse, språklig spenst og nerve, og sist men ikke minst - inspirerte og virkelig levende skikkelser. Med unntak av Moen selv, en velkjent etterforskertype av den mutte og tørste typen, finnes det få eller ingen man kommer under huden på. «Selvtekt» blir derfor en slags detektime i bokform, en flat fortelling uten tilløp til tempo eller psykologisk dybde. Fra forlagets side er det litterær selvtekt å oppta lesernes dyrebare tid med slikt.