Litterær skole

20 ÅR ER gått siden Gunnar R. Totland slo fast i sin første leder at «Vagant, som lenge har kjempet seg gjennom en forferdelig tåkeheim, står nå samlet på toppen av et hestehode i melkeveien og skuer inn i et vell av muligheter». Med seg der ute hadde Totland, som i dag er forlegger og har maktet bragden å gjøre det mer lønnsomt å utgi Aristoteles’ og Platons samlede verker enn mange forlag klarer å gjøre utgivelsen av norske romaner, blant andre Alf van der Hagen (i dag Morgenbladet-redaktør) og Marius Wulfsberg og Alexander Elgurén (i dag forleggere). Tidsskriftet, som sprang ut av miljøet rundt litteraturvitenskapsfaget på Universitetet i Oslo i 1988, debuterte med oppslaget «Om å spise fiskeboller med Axel Jensen».

MED SINE lange intervjuer med norske forfattere og sine presentasjoner av alt fra zimbabwisk litteratur til Harold Bloom, ble Vagant snart et betydelig innslag i den mer avantgardistisk anlagte delen av den norske litterære institusjonen – og nok et noe mer pretensiøst innslag enn debutforsida tydet på. Vagant var selvbevisst, ambisiøst og kritisk til tingenes tilstand. Litteratur var ikke underholdning, men blodig alvor. I hvert nummer er publikasjonens logo formgitt av en ny person, og da Vagant i 1993 puslet sammen bokstaver formet av Adorno, Schlegel og Nietzsche, var standarden satt. I de 20 åra det har eksistert, har tidsskriftet jevnlig endret redaksjonssammensetning. Utover 1990-tallet kom stadig flere navn som i dag er kjente forfattere til, og gjorde bladet til mer av et forfattertidsskrift enn dets utpreget akademiske renommé skulle tilsi: Tone Hødnebø, Kristine Næss, Tore Renberg, Karl Ove Knausgård.

SIGNATURENE som er mest kjent for sitt arbeid med Vagant, er trolig Espen Stueland og Henning Hagerup, som sto fram som viktige essayister og kritikere. I forordet til Hagerups «Vinternotater» (1998), et av de få virkelig ambisiøse forsøkene på litteraturkritikk som er utgitt i bokform de siste åra, takker han «alle vaganter, gamle som nye». I tidsskriftets spalter fikk opptattheten av norsk samtidslitteratur, ikke sjelden med vekt på lyrikken, selskap av gjendiktninger og introduksjoner både av litterære klassikere og internasjonal litteratur. Danmark og Sverige ble – på flere måter – ofte trukket inn i spaltene, noe som har gitt Vagant mange innflytelsesrike fans i skandinaviske kulturredaksjoner. Også kritikk ble gjerne tematisert. Ikke minst ble Vagant kjent for sin interesse for litteraturteori.

MEN Å drive avantgardetidsskrift er ingen innbringende affære (nylig økte opplaget fra 1200 til 1800). Midt i 1990-åra tok Aschehoug tidsskriftet under sine vinger. Ti år seinere overtok Damm. Da var også redaksjonen flyttet fra Oslo til Bergen, og en ny generasjon akademikere hadde tatt over for forfatterne som preget 1990-åras Vagant. Når man i dag blar gjennom gamle utgaver, enten det er klassiker- eller fransk samtidspoesinummeret, er det umulig å ikke la seg imponere av ambisjons- og kunnskapsnivået. Bladet har gått sine egne veier, introdusert viktig tankegods og trykket tekster av høy kvalitet, enten det har vært utenlandske berømtheter eller tidsskriftets egne medarbeidere som har signert dem, og ganske sikkert fungert som en litterær skole både for leserne og redaksjonen selv. Elegant formgitt har det også vært, med bidrag fra en serie viktige billedkunstnere: Bjarne Melgaard, Tom Sandberg, Kim Hiorthøy og Sverre Malling, for å nevne noen få.

DER VAGANT hatt vært et slags redaksjonskollektiv, har Vinduet alltid hatt én redaktør. Det er nærliggende å sammenlikne Vagants første jubileumsnummer (som uvanlig nok i stor grad handler om politisk sakprosa) med Audun Vingers Vinduet-debut. Der Vinger til de grader flørter med popkulturmagasinet, skal ingen være i tvil om at Vagant, med sine 160 utpreget teksttunge sider, vil forbli et tidsskrift som ikke gir seg det populære i vold, men trykker lange, perspektivrike tekster forbeholdt de som virkelig brenner for litteraturen. Nå og da kan nok ha Vagant ha framstått både som lite raust og temmelig selvtilfreds – som den sure bedreviteren som kommer og forteller hvor dårlig det egentlig står til. Men det er en lav pris å betale for eksistensen av et så stimulerende tidsskrift. Gratulerer med 20-årsjubileet!