Litterær tungetale

Spiritistiske medier besitter som kjent den gave åkunne tyde de dødes språk. Enkelte forfattere har forsøkt seg på det samme. Den siste i rekken heter Ole Sverre Olsen. Verken som spiritist eller forfatter virker han overbevisende - for å si det mildt.

I sannhetens navn skal det sies at det ikke bare tales fra hinsides graven i denne ytterst besynderlige bok. Det gjør imidlertid ikke saken bedre at talen fra det dennesidige er minst like forvirret som den vi inviteres til å lytte til fra det hinsidige. I det innledende kapitlet blir vi presentert for nylig avdøde Hans Josef Paulsen idet han i ly av mørket beveger seg inn i Slottsparken i Oslo. I den aktuelle situasjon synes dette mørket å spille en viktig, oppstivende rolle.

Det heter nemlig videre: «Og kledd i dette mørket, som opprettholdt en viss skikkelse og en forholdsvis jordisk bevegelsesmulighet (...) mens andre deler av sjelelivet hans stadig løste seg opp, og antok sine opprinnelige proporsjoner.»

Frykt

Problemene omkring hvorvidt det er mørket, deler av sjelslivet til Paulsen eller mannen selv som er denne setningens subjekt, skal vi la ligge. Det er en irrelevant spørsmålsstilling for så vidt som Olsen gjennomgående hever seg høyt over smålige krav til språklig presisjon. Det er da heller ikke subjektproblemet som medfører at man allerede på dette stadium i lesningen begynner å frykte det verste. Denne frykten viser seg hurtig å være velbegrunnet.

I første omgang tar vi farvel med den døde mannen i Slottsparken - så vidt jeg kan bedømme for å bli opplyst om de «opprinnelige proporsjoner» i hans sjelsliv. Paulsen er ingen hvem som helst. Allerede som barn kunne han ytre dype sannheter. Etter å ha skåret seg under vassing i strandkanten, lar han falle en profetisk bemerkning som han «alltid ordrett senere kunne huske at han hadde sagt: 'Er det ikke rart (...) at jeg skal oppleve mye verre ting enn dette i livet framover?'». Men den unge Paulsen merker seg ikke bare ut gjennom sine ord, allerede fra barnsbein av har han båret på et «bilde» inni seg om at han skal finne «templet i skogen». I beskrivelsen av templet stiger forfatteren til stadig nye høyder: «Dette bildet var selvfølgelig en forestilling som stred imot all jordisk semiotikk, det ville skjært seg inn i hjernen på Sasscurc (sic!). (...) Det var rett og slett et ikon som hadde ramlet ned fra de høyere fakulteter ... fra de mer eller mindre språkløse høyskoler som han på denne tiden forestilte seg ambulerende i sjelehavet ...»

Eremitt

Hvis den godtroende leser innbiller seg at bokas kulminasjonspunkt er nådd gjennom disse læreanstalter i sjelehavet, så kan jeg forsikre ham om at han tar grundig feil. Etter at Paulsen har nedsatt seg som eremitt i en hytte i nærheten av barndomshjemmet (der han gjerne inntar sine middager) og i lengre tid «levd med en gjærende erkjennelseskrise i magen», kommer ånden for alvor over ham: «(...) streifet av en vind som kunne blåst jordens fjell flate, løftet av en pust som ville sendt månen og alle planetene ut av bane ... løftet med et rykk som ville fått kloden selv til å gispe - ble dette våkne vesenet plassert i kulminasjonspunktet av all begripelig væren ...» At denne mann, som har opplevd at kloden gisper, kort tid etter tar kontakt med et okkult kollektiv, er en av de mer troverdige hendelser som er beskrevet i boka. Skildringen av dette synes å være tenkt til skrekk og advarsel. Her møter Paulsen en kvinne, den grumme guruens egen frille, som han slår seg sammen med. Fortelleren hopper imidlertid bukk over de godt og vel ti årene de holder i lag. Seinere møter imidlertid Paulsen en annen kvinne, den narkomane Jenny Margrethe, hvorpå det utfoldes en erotisk prosakunst man sjelden har sett maken til: «Kroppen hennes var uten tvil hellig for ham ... som før en himmelfart! (...) Hennes fysiske materie var numinøs og lucid (...) Han kunne ta disse kurvene hennes inn som en flaggermus ... og liksom Pytagoras selv kunne han lytte til hennes sfæreharmoniske konstruksjon.» Det føles logisk at mannen dør til slutt. Hva har han å gjøre i dette liv kan man nemlig undre seg over. Beskrivelsen av hans posthume liv danner en verdig avslutning på en tekst som med sin blanding av språklige ubehjelpeligheter og bisarr tåketale kunne få et pinsevennmøte til å te seg som et symposium i logisk empirisme. Heldigvis sørger de fleste norske forlag for at vi blir forskånet for den slags.