Litterære edelsteiner

Litterær åpenbaring av et unikt talent.

BOK: Av og til leser jeg bøker med passasjer som er så gripende at jeg bare vil gråte. Ikke fordi de er spesielt triste eller storslåtte. Men fordi de er så tilsynelatende stusslig laget, og liksom tilfeldig sier noe essensielt om menneskelivet. Iunkers «Fortellinger» er fulle av slike edle stener. Småtterier om mislykte reiser, muntlig eksamener, håpløse foredrag og feige handlinger. Men hele tiden med presise gullkorn om virkeligheten. Det rene motstykke til for eksempel de glorete pompøsitetene til en Jan Kjærstad eller en Ketil Bjørnstad.

Tørrvittig ironi

Dramatikeren Finn Iunker er kanskje mer kjent i avantgarde teaterkretser i Europa. Her hjemme regnes hans stykker som nokså vanskelige å sette opp. Da han nylig mottok Ibsenprisen sammen med Liv Heløe, gav han uttrykk for et håp om at siden han nå fikk en pris, ville kanskje også stykkene hans etter hvert også bli satt opp. En tørrvittig ironi som er symptomatisk også for tonen i denne boka, som er hans andre skjønnlitterære prosautgivelse. De tre fortellingene i samlingen tar alle utgangspunkt i en reise gjort i begynnelsen av nittiårene. Én om en sommerjobb på Færøyene. Én om en tur til New Zealand som også handler om et foredrag om Brussel. Og én fra en juleferie i Egypt. Ingen av reisene er planlagt: «Våren 1991 hadde jeg i et anfall av innbilt panikk sluppet alt jeg hadde i hendene og reist til New Zealand.» Jeg-personen er muligens Finn Iunker selv. Her dukker også «virkelige» mennesker opp, Einar Gelius på skoletreff og tidligere fiskeriminister Jan Henry T. Olsen på by`n i Brussel.En del av problemstillingen i boka dreier seg om hvordan man skal avgrense en fortelling. Hvordan man skal vite når den begynner og når den slutter, når både begynnelse og slutt egentlig er en fiksjon, eller en bestemmelse: «Dagen etter våknet jeg av et forferdelig leven i nabohybelen, men det er i grunnen like greit, for denne historien kan ikke begynne før jeg får vite tidspunktet for muntlig, til nød idet vekkerklokken ringer, og dermed har jeg i alle tilfelle våknet i forkant av min egen beretning. Da kan ikke livet være en drøm.» Iunker velger å fortelle i en slags sirkel, med en åpningssetning som liksom begynner midt i en historie, for så og forklares og hentes opp igjen: Liksom den underfundige åpningen på første fortelling. «En mann på vei inn i banken stanset i trappen og så bort på meg i flere sekunder før det gikk opp for ham at jeg ikke var død allikevel.»

Hus forbi

Det er hele tiden mye som skjer i fortellerens liv, men det er mest handlinger som går ham hus forbi (motsatt velkjente teaterskikkelser, som venter på at det vidunderlige skal skje). Fortelleren vår fortviler snarere over sin manglende tilstedeværelse: «Hvorfor får man ikke oppleve de få øyeblikkene i livet hvor fallhøyden er så stor og tingene likevel faller ut til ens egen fordel.» Blant annet refereres til en fotballtriumf som guttunge, der han lukket øynene idet ballen gikk i mål. Gjennom en rekke tilsynelatende meningsløse episoder i sitt kaotiske liv, finner han likevel frem til noe essensielt. Bilder som blir der for alltid. Liksom det lysende smilet til den fremmede mannen på vei inn i banken, når vår anti-helt forsto at han likevel ikke var død.

Absurd lek

Fortelleren overrasker ved å finne mening der leseren minst forventer det. For eksempel ved et samlebånd på en fiskefabrikk på Færøyene. «Jeg tviler på om gleden ved en slik monotoni noen gang kan vende tilbake, ettersom jeg ustanselig savner den.» Fortellingen der omhandler og en absurd lek med sjefen på fabrikken, der han trakasserer samlebåndsrytmen ved å jobbe altfor fort.Og så er det alle de snåle bildene i denne fantastiske boka. «Jeg legger meg på sofaen igjen, krøller puten sammen under nakken, og dilter etter mine egne tanker inn i søvnen.» Og språket; et presist beskrivende språk, der opplagtheter formuleres med en gammelmodig komikk. «Her gjennomgikk fisken en nokså vesentlig forandring idet den først måtte skilles ad med sitt hode, dernest fikk sin kropp delt i to og til sist endog måtte gi avkall på sitt eget skinn...» Man ler høyt mens man leser. For blant mye annet er disse tre fortellingene også utrolig morsomme.