Litterære parasitter

Plattheter i skyggen av de store.

BOK: De er som en myggsverm rundt de store og slemme døde, psyko-litteratene. De bare venter på mulighet for å suge blod av sine «forbilder» i kunstens verden. Her hjemme har vi Finn Skårderud. Mest lykke for tiden gjør amerikaneren Irvin Yalom, forfatteren blant annet av «Da Nietzsche gråt». Nå plasserer han selveste Arthur Schopenhauer på gruppeterapirommet. Det skulle han ikke gjort. Spennet mellom det gale geniet og den skoleflinke terapeuten er for stort. Yaloms eneste styrke er at motstanderen er død, og ute av stand til å forsvare seg

Massivt begjær

Det vil si, Yalom er listig nok til bruke en «tvillingsjel» av Schopenhauer: Fiktive Philip som har en seksuell tvangsnevrose. Han MÅ ligge med enhver kvinne han møter, men hans begjær blir aldri slukket. Ja, det er så massivt at han tilsutt velger totalavhold. Her trekker Yalom - som av en eller annen grunn er på fornavn med sitt forbilde - paralleller til «Arthurs» liv og tekning: Til hans ensomhet og dyptloddende pessimisme og til den verdenskjente «Verden som vilje og forestilling», der «Arthur» kommer med doktrinen om at livet er ren vilje, og begjær som er til for å temmes. Eneste trøst til det dødelige mennesket er at vi kommer fra intetheten og ender i intetheten. Yalom legger ikke skjul på sin beundring for «Arthur». Ja, han er storsinnet nok til å gi ham æren både for mye av Freuds tenkning, og for teorier innen dagens terapi. Men - det er alltid et men i denne type bøker - Yalom venter hele tiden på anledningen til å vise at han er flinkest i klassen. At HAN har metoden som sykeliggjør de store døde og deres tekning. Ja. Yalom er freidig nok til å la Schopenhauer, alias Philip, selv ende som lykkelig gruppeterapeut.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Sjarlatan

Hvor får disse folkene sin faglige sikkerhet fra? Hva skal vi med en Schopenhauer som ender som en Yalom? Hvem skal da parasitter som Yalom hente sitt stoff fra? ;For det eneste som er godt i denne boka er de rent biografiske fakta om den umulige Schopenhauers liv: Faren som begikk selvmord, forfattermora som måtte holde sin sønn på en armlengdes avstand for selv å kunne leve. Brevene mellom mor og sønn er noe av det mest nådeløse jeg har lest. Og Schopenhauer selv? En kvinnefiendtlig horebukk, gjerrig, rasende, ensom, gretten og pessimistisk. ;Og vilt urimelig. Som når han beskriver sin kollega Hegel som «en banal, innholdsløs, motbydelig, frastøtende og uvitende sjarlatan, som med en uforskammethet uten sidestykke rasket sammen et system av sinnsykt sludder...».

Overtydelig og platt

Uttalelsen kunne i all sin urimelighet vært brukt på Yalom selv. For Yaloms eget bidrag til denne boka er radmagert både i stil og innhold. Som hovedperson har han valgt en klok, men dødssyk psykiater (til forveksling lik Yalom selv). Så har han rasket sammen noen fiktive kasus som snakker om seg selv og sine komplekser og hvor fint det er å kjenne på det vanskelige og å sette ord på det - i en stil som er overtydelig, omstendelig, platt og stiv. Der psykoterapeuten (forfatteren) liksom bare spør, slik at pasienten (leseren) selv kan svare. Men hele tida mens det sies litt for mye for å styre oss i «riktig» retning. Et skoleeksempel på hvordan litteratur ikke skal skrives. Ja denne type bøker er i sitt vesen anti-litteratur.

Tvileren Thomas

Det samme problem sliter Sue Monk Kidd med i «Havfruestolen». Her er det ikke en filosof, men en munk som blir gjenstand for en terapeutisk fortolkning. Advokaten Whit mister kone og barn i en ulykke, og drar til det avsidesliggende klostret på den fiktive øya Egret Island på kysten av Sør-Carolina. Der får han navnet Thomas og møter Jessie, som er den egentlige hovedpersonen. Hun har kommet tilbake til sin barndoms øy fordi hennes vanskelige mor har kuttet av seg en finger. Moren sørger over farens lumre død. Et tap heller ikke Jessie har kommet over. Hennes forståelsesfulle mann er (selvsagt) psykoterapeut. Men hun forelsker seg i broder Thomas (tvileren) som egentlig ikke tror på Gud.

Meningsløst

Hvor vil folk som Yalom og Kidd, når de reduserer alt vesentlig til kun å dreie seg om komplekser og traumer og følelser? I Monks tilfelle med en bok som er underholdende nok. Men altså med den stilistiske svakhet at forfatteren haster; overforklarer og analyserer. Til alt overmål bruker Kidd drømmer som et fortellerteknisk grep. En snarvei som fungerer like dramaturgisk meningsløst, som sanger i en femtitalls musical.