Litterært fossefall

Ordrikt og ufikst, men god underholdning fra amerikansk skriveprofessor.

BOK: Det er ikke få ord skriveprofessor Joyce Carol Oates har skrevet i løpet av sin karriere. Med femti utgivelser, som hver muligens består av rundt regnet et halvt tusen ord, kan en jo bare gange selv. Ordrike Oates, som blant annet har skrevet en fiksjonsbiografi over Marilyn Monroe, regnes blant USAs mest markante forfattere. Hun var også nevnt i forbindelse med Nobelprisen.

Løse tråder

Nå er ikke «Niagara» den mest elegante boka jeg har lest. Tvert om. Fortellingen, som er en slags generasjonsroman som starter i begynnelsen av 50-åra, er kompositorisk klumpete og ufiks: Fra det altfor detaljrike og gjentakende, til sjumilssteg som etterlater en rekke løse tråder. Muligens er dette bevisst fra skriveprofessorens hånd. For Oates kan kunsten å underholde i denne boka, som favner alt fra sterk kjærlighet og miljøkriminalitet til 50-tallsmafia, overgrep, frustrert puritanermoral og mord.

Nybakt enke

Det er mange gode scener her, spesielt i portrettet av hovedpersonen Ariah, en pertentlig prestedatter med spisse albuer og høye tanker om seg selv. Hun er på bryllupsreise med sin like pertentlige presteektemann. Etter en stusslig bryllupsnatt der presten avslører en skammelig hemmelighet, går han i elva. Ariah blir dermed «enkebruden», som forårsaker nok en myte oppstått rundt de enorme Niagara-fallene, som er så altfor lokkende for dem som ikke orker mer. Ingen kan beskylde Oates for å være antydende eller psykologisk nyansert. Snarere er dette et fossefall av ei bok, som ender i tre historier fortalt av barna som denne nevrotiske kvinnen klarer å avle med sin andre ektemann. Han er en kjærlig advokat som tar opp kampen mot makta, men som får en grusom skjebne. Advokaten representerer «The good american» i denne boka, som vel også handler om et gjennomkorrupt og klassedelt USA.