Litterært manifest

Det er nå 15 år siden Jean-Paul Sartre døde. Og han ble ansett for å være litt av en guru i sin storhetstid fra 1945 og ut på 70-tallet.

Han var ansvarets filosof og dikter. Politisk opererte han på venstresida og til tross for sin partiuavhengighet kom han ofte til å spille på lag med kommunistene. Og det er ikke uvanlig i dag å knytte hans virksomhet til kommunismens degenerering og fall. Hans berømte uttalelse under en streik på Renault-fabrikken i Billancourt i 1972 blir nå brukt mot ham for alt hva den er verdt: «Vi må ikke ta motet fra Billancourt-arbeiderne.» De hadde kniven på strupen. Og det Sartre mente, var: Vi må ikke fortelle dem sannheten om Stalins forbrytelser. Vi må holde opp for dem et blankpusset kommunistisk ideal. Det var pragmatikeren Sartre som sa det. Men uttalelsen tolkes nå som unnfallenhet, fortielse og lemfeldig omgang med sannheten.

Interesse

Ikke desto mindre ser interessen for Sartre ut til å vokse i Norge. I 1993 utkom Dag Østerbergs glimrende Sartre-biografi. Romantrilogien «Frihetens veier» nyutgis på Pax forlag. Og nå foreligger oversettelsen av Sartres litterære manifest «Hva er litteratur?» - igjen på Pax.

Manifestet består av fire essays som opprinnelig ble trykt i Sartres eget tidsskrift Les Temps Modernes rett etter krigen. Hva vil det si å skrive? Hvorfor skriver man? Hva vil det si å lese? Det er de fundamentale litteraturteoretiske spørsmål Sartre reiser og diskuterer i sine essays. Og han diskuterer dem ut fra en klar målsetting. Han ønsker å engasjere litteraturen, situere den i samtida, gjøre den til et politisk redskap.

Grundig

Han går grundig til verks i sin argumentasjon. Den politiske forutsetningen for engasjert litteratur hentet han i etterkrigstidas Frankrike. Arbeiderne befant seg i en prekær situasjon. Sartre ville situere litteraturen i nettopp deres situasjon. Han ville vekke og mobilisere dem i den konflikt som var i kim.

Den språklige forutsetning for engasjert litteratur fant han i et hevdvunnet skille mellom prosa og poesi, et skille først og fremst dikteren Mallarmé markerte med sitt ekstremt rendyrkede poetiske språk, sin avstandtagen til prosa. Paul Valéry var den som teoretiserte dette skillet. Og Sartre erkjenner også sin gjeld til disse to når han hevder at engasjementet er en sak for prosaen. Romanforfatteren skriver for å bli forstått, leseren leser for å forstå. Ordene får status av middel. De skal befordre mening. Hvis det prosaiske ord har et mål, så er det å bli til overs. Det er ute av verden når forfatterens engasjement er blitt leserens engasjement. Å skrive er latent handling.

Uten mening

Poesien har ingen slik middel-funksjon. Et møte med poesi er et møte med ordenes klanger og rytmer. Poesien formidler ikke mening, men modulerer den. Den har som mål å hefte leseren, fastholde oppmerksomheten. Sartres forsvar for engasjert prosa ble gjerne oppfattet som et angrep på poesien. Men Sartre er ikke ute etter å ta poesien. Tvert om, han vil ikke besudle den. Det engasjerte diktet er kompromittert.

Engasjementet er også forbundet med den frihet og det ansvar som hans filosofi forutsetter. Forfatteren trer inn i situasjon med vitende og vilje, engasjementet er beregnet. Forfatterens mål er å avsløre verden for leseren, få leseren til å erfare sin frihet. Også å lese er latent handling.

Det er vanskelig å studere Sartres manifest i dag uten å tenke på det engasjementet som red norsk litteratur på 70-tallet. I 1971 kom Dag Solstads roman om forfatteren Arild Asnes. Arild Asnes var et portrett (noen sier en karikatur) av en engasjert forfatter. Han avhender sin frihet i sitt engasjement. Han innordner seg partiets direktiver og skriver partiets språk. Han lar seg suge med. «Drift» og «Historiens kraftlinjer» (av Espen Haavardsholm) er to megetsigende romantitler. Også i de romanene kjennes suget fra partiet og historien. Og det er der en del norske forfattere begikk et feiltrinn. Det å la seg suge med er helt anti-Sartre. Han insisterer på forfatterens ubundethet i forhold til politiske partier. Forfatteren som avhender sin frihet, avhender også sitt ansvar. Jens Bjørneboe ville vært en forfatter etter Sartres hjerte. Iallfall hva engasjementet angår.

Bastarderi

Og hvordan var det å være poet i Norge på 70-tallet? Partiet kalte på poetene. Ikke bare engasjerte poetene seg. De meldte seg også inn i partiet. Det ble en form for dobbelt bastarderi. Det var ikke lett å være degasjert poet på 70-tallet.

Det jeg prøver å si, er at hvis Sartres manifest hadde utkommet på norsk i nøkkelåret 68, da hadde vi vært spart for en del bøker skrevet med edle følelser og korrekt politisk innstilling. Og poetene hadde med god samvittighet kunnet hegne om sin autonomi.

Sartres stil er en sak for seg. Og et levende bevis på at skottet mellom poesi og prosa ikke er så vanntett som Sartre vil ha det til. For innimellom er det som om han selv vipper over i det poetiske. Hans betraktninger over det poetiske ord er i seg selv poesi. Han har dessuten en suveren evne til å levendegjøre og anskueliggjøre sine tanker med eksempler fra det nære og praktiske liv. Da er det romanforfatteren i ham som skriver. Han har også en tendens til å hylle sine tanker inn i svimlende, dialektiske vendinger. Da er han en filosof som går på tomgang. Knut Stene-Johansen har gitt en smidig oversettelse av Sartres manifest. Det virker som om han har følt seg hjemme i hans ulike måter å skrive på.