Litterært øksemord

Vi trenger en litteratur som engasjerer, som angår folk. Nettopp derfor er «Mea Culpa» en viktig bok. Det er en total avsporing av en debatt om hva som er en god bok, når en selvutnevnt åndselite bruker Anne Holts kjendisstatus til å profilere seg.

I Dagbladet 21. 1. gjør Øystein Rottem et forsøk på å ta livet av Anne Holt som forfatter. Under tittelen «Nulles den som nulles bør!» gjør Rottem seg flid med å utbrodere Holts ubehjelpelighet som forfatter. Hans lille forbehold om at han ikke vil gjøre seg til overdommer, drukner i det som mest av alt fortoner seg som et voldsomt personangrep på Anne Holt. Det er nærliggende å tenke at Øystein Rottem her ser sitt snitt til å bruke forfatterens kjendisstatus til å profilere seg som kritiker. Resultatet er uansett et litterært øksemord på mennesket Anne Holt. En rikskjendis, javel, men i denne sammenheng tar hun sine første modige skritt ut i en for henne ny type skjønnlitteratur.

  •  Kjendisforfattere skal behandles som andre, hevder Rottem. Det kan vi alle være enige i, men skal de tas hardere? Ved å trekke ut enkeltsetninger av «Mea Culpa» konkluderer Rottem med at den slags språklige ubehjelpeligheter representerer et lavmål som kvalifiserer til nulling. Alle som er interessert i litteratur, vet at det er meningsløst å bedømme en boks kvalitet ut fra løsrevede setninger satt sammen på en vilkårlig måte. En slik måte å debattere på kvalifiserer i hvert fall til nulling.
  •  I likhet med Jahn Thon i Kulturrådets ankenemnd angriper Øystein Rottem de andre kritikerne for å være nuller fordi de ikke mener det samme som dem. Rottem og Thon bruker kun språklige kriterier for å vurdere bokas kvalitet, og de har fullstendig fortiet spørsmålene om bokas budskap, innhold og tematikk. Men litterær kvalitet er slett ikke like lett å måle som visse størrelser i fysikken. Den internasjonale målestokken for en meter er så vidt jeg vet oppbevart i et bankhvelv i Paris. Den offisielle norske meteren blir egenhendig fraktet til Paris av en justérmester, der den blir kontrollmålt mot originalen. Slik foregår det ikke med den litterære meteren, og vi har ingen offisielle justérmestere. Den litterære meteren besittes verken av Kulturrådet eller Øystein Rottem - eller Bokklubben Nye Bøker for den saks skyld.
  •  Anne Holt griper sine lesere, og med «Mea Culpa» har hun skrevet en modig bok. Den er skrevet med ærlighet og engasjement. Forfatteren forsøker å si noe sannferdig om livet, om smerte og om menneskets lodd. Mange lesere og anmeldere liker boka nettopp fordi den er ærlig og nær. Samtidig tar den opp et viktig tema der leseren må ta stilling til noe som for mange er fremmed - og for noen til og med skremmende. Boka handler om den store kjærligheten slik den fortoner seg i et lesbisk forhold. Det er ikke første gang i verdenslitteraturen at dette berøres, men måten Anne Holt har tort å beskrive dette på, er ny og spennende i norsk sammenheng.
  •  Anne Holt er blitt norsk kjendis i a-klassen bl.a. fordi hun skriver gode, meningsfylte kriminalromaner. Derfor har hun bl.a. fått Rivertonprisen. «Med Mea Culpa» forsøker Anne Holt å gi nytt liv og innhold til en for henne en ny sjanger, kjærlighetsromanen. Om dette gjør «Mea Culpa» til et mesterverk, må gjerne diskuteres. Uansett er «Mea Culpa» en viktig bok fordi den angår mange lesere, den engasjerer, og den utfordrer mange folks fordommer. Og ikke minst: «Mea Culpa» skaper debatt. Dermed fyller denne boka etter min mening en rekke kriterier for hva som bør kalles god litteratur. Kjernen i debatten er nettopp: Hva er god litteratur, hvilke kriterier skal legges til grunn og hvem skal bestemme dette?
  •  At Anne Holt er nullet av Kulturrådet, er ikke noe Bokklubben Nye Bøker behøver å reagere på, selv om vi gjerne toner flagg og sier at da er det mye som skal nulles. Men Øystein Rottem går lenger enn dette: Etter hans mening fortjener boka ikke bare å bli nullet, den burde i det hele tatt ikke vært gitt ut, verken av forlag eller bokklubb. Og det er dette som gjør det så viktig å få fram diskusjonen om hva som gjør noe til god litteratur.
  •  Det fins et mangfold av litteratur, noe er vanskeligere tilgjengelig og noe er mer åpent og allment forståelig. Skal litteraturen leve, må det være et samspill mellom de forskjellige litteraturtypene. Bokklubben Nye Bøker utgir mesterverk som vil bli stående som søyler i norsk litteratur og verdenslitteraturhistorien. Samtidig utgir vi bøker som i ettertid kan bli veid og funnet for lette etter strenge litterære kriterier, men som fungerer som brennende innlegg i et offentlig ordskifte. De er med på å sette dagsordenen.

Denne enøyde måten å måle litteratur på tvinger fram en diskusjon om hva som er god litteratur. I flere år har mange av dem som er opptatt av litteraturens utbredelse, vært bekymret for litteraturens innadvendthet. Det er ikke nok med forfattere som behersker de språklige og litterære virkemidler, de må også ha noe på hjertet.

Bokklubben Nye Bøker har 200 000 medlemmer som liker å lese. De våger litterære utfordringer, og mange av dem syns det rett og slett kan være livgivende å lese. Det mest inspirerende for oss er at det ofte er de samme leserne som kjøper en kriminalroman og som tar den tyngste litterære utfordringen.

Sammen med innkjøpsordningen for ny norsk skjønnlitteratur og momsfritaket på bøker, har Bokklubben Nye Bøker spilt en avgjørende rolle for oppblomstringen av skjønnlitteraturen de siste tyve årene. Hver måned sørger vi for masseutbredelse av ny vesentlig litteratur i opplag som er til stor forundring for internasjonale forlag.

Hvis det kun fokuseres på formen, kan vi nok få en uangripelig litteratur. Men da risikerer vi samtidig at litteraturen ikke griper leserne.

Knut Gørvell