SKRIVER OM SEG SELV: Er det manglende fantasi som gjør at forfattere blir personlige?
Foto: Stian Lysberg Solum / SCANPIX
SKRIVER OM SEG SELV: Er det manglende fantasi som gjør at forfattere blir personlige? Foto: Stian Lysberg Solum / SCANPIXVis mer

Litteratur for nybegynnere

Hva er (skjønn)litteratur? Hva er fiksjon? Kort sagt: hva er kunst? De lærde strides og de ulærde kives.

Leder

Jon Rognlien spør i et innlegg i Dagbladet (21.04) om det er giddalaushet som gjør at forfattere ikke tar seg bryet med å dikte lenger? Han syns det er på tide å stoppe opp og tenke over hva som er vitsen med diktning. Det er en merkelig etterspørsel. Rognliens eget svar er heller ikke godt å bli klok på. Bortsett fra at han liker Elena Ferrante og at en av grunnene til det, er at han ikke møter hovedpersonen på gata.
Da jeg gikk på forfatterstudiet var det mange som sa: «Du skal være personlig og ikke privat.»

Selv vil jeg påstå at vi kaller det personlig hvis det er godt skrevet og privat hvis det er dårlig skrevet. Med andre ord: differensen mellom privat og personlig er meningsløs. I hvert fall når det kommer til skjønnlitteraturen som nettopp befatter seg med private temaer.
Skjønnlitteratur er kunst. Kunst er noe man skaper gjennom forskjønnelse, det er en estetisk bearbeidelse, stoffet gis en form. Man gir et innhold form. Det som da gjør en skjønnlitterær tekst god, er ofte om formen holder (oppbygging, språk, dramaturgi osv). Fungerer formen kan man skrive (og ergo lese) om hva som helst.

Om vi befinner oss i et intimitetstyranni i dag, er det vel mer på grunn av reality-tv, prateprogammer i radioen og den mer eller mindre kulørte presse, framfor skjønnlitteraturen. Enhver bok som er gitt ut som roman er fiksjon. De fleste forfattere ønsker å ta et distansert skritt bort fra teksten sin. De fleste sier da også at dette er ikke meg om de blir sammenlignet med sin egen hovedperson.
At det likevel kommer romaner som leker med selvet kan leses som et spark tilbake til kritikere og tabloide medier. Se hva jeg kan finne på: jeg kan finne på en hovedperson som likner på meg selv! Hvis kritikere og lesere som Rognlien ikke ser dette skillet syns jeg det er oppsiktsvekkende.

Å skrive litteratur er å bearbeide ord, språk, hendelser til en kunstnerisk form. Om dette har funnet sted i virkeligheten vet ingen andre enn forfatteren selv (og knapt nok hen). Det burde heller ikke interessere andre, bortsett fra evt forfatterens nærmeste. At det i stor grad interesserer andre, er mye på grunn av tabloidene.

Det er ofte de som etterspør en virkelighet å hekte forfatteren på, for å gjøre det pikant og privat. Eksempelvis avisen Rognlien selv skriver i: «Fei fjesene ut», avslutter han, ved siden av sitt eget bylinebilde.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook