Litteratur i terrorens tid

Å gi seg i kast med en samtidsroman i disse dager er å sette foten på hellig grunn.

I LØPET AV de fire årene som er gått siden tvillingtårnene falt, har amerikanske forfattere utmerket seg med vitaliteten i sine svar til drapsmennene. Storbritannia har fulgt sakte men sikkert etter, og det er som brite og debutant at jeg, som skriver fra en by der minnene om tragedien 7. juli fremdeles er ferske, kan tilby mitt beskjedne bidrag til å vurdere litteraturens status etter 11. september 2001.Det som forundrer og skremmer meg litt, er alt oppstusset rundt utgivelsen av de nye terrorisme-relaterte bøkene. På samme måte som det er vanskelig ikke å ta standpunkt til selve «krigen mot terror», blir det stadig vanskeligere å forholde seg nøytral til terrorkrigens litteratur. Mens mange lesere og kritikere vil glede seg over den neste boka som våger å tegne et bilde av det utenkelige, vil andre mislike den så intenst at forfatteren får «tunge støvler», som den amerikanske forfatteren Jonathan Safran Foer kanskje ville sagt det. Ord som «spekulativt» og «smakløst» blir avfyrt som raketter i rettferdighetens navn.Hvorfor slik eder og galle? Kanskje fordi mange fremdeles føler at det å skrive en samtidsroman bør håndteres på samme måte som når man gir seg i kast med andre upopulære oppgaver, som å kutte ut alkohol eller rydde i garasjen. Er det ikke best å utsette det til i morgen? Bør ikke forfatterne vente i 30-40 år, og så skrive en historisk roman? Hvis de er flittige og gjør notater nå, kan det jo til og med tenkes at de får det til å se troverdig ut.

DE SOM FORSØKER å skrive romaner i kjølvannet av 11. september, må nødvendigvis ta «feil», hevder kritikerne. Hvordan kan vi vite hva vi føler i dag, før vi har fått rimelig tid å glemme det vi føler, for så å finne fram til denne følelsen igjen ved hjelp av utskrift fra ferdskrivere, kjærlighetsbrev som aldri ble sendt og fotografier med forkullede kanter? Dette kalles historisk perspektiv, og det er som å delta i New York Marathon fra et kraftig teleskop som går i bane rundt jorda. Du vil få overblikk og se alt som skjer. Det er ikke mulig å ta «feil» av noe. Ja, og så blir du ikke andpusten heller.Men en roman er atskillig mer spennende enn en historietime. «En forfatter bør blande seg med massene», skrev D.H. Lawrence og «gi folk et spark på skinnleggen eller oppmuntre dem til å gjøre ugagn eller finne på skøyerstreker.» Han snakket ikke bare om et levende fortellerperspektiv - han antydet at selve boka skulle være deltaker i den verden den var skrevet for.I forrige århundre forsto Lawrence det mange romanforfattere oppdager i vår tid: at det finns en større synd her i verden enn at en samtidsroman blir «feil» - nemlig at den blir sannferdig og «riktig». Legg merke til den kritiske mottakelsen noen av bøkene etter 11. september har fått.En nydelig roman omtales som «sentimental» (Jonathan Safran Foers Ekstremt høyt og utrolig nært . En ruvende roman og klok skildring er blitt til «grunnløst og pretensiøst pjatt» (Michael Cunninghams Specimen Days ). Helt spesiell og spørrende blir til «usammenhengende og uferdig» (Art Spiegelmans tegneseriebok In the Shadow of No Towers ).

DET VIRKER SOM OM forventningene til bøker har økt etter 11. september 2001. For den verden som eksisterte før 11. september kunne det som skjedde sammenliknes med et vindu som gikk i tusen knas, og det er en romanforfatters jobb å beskrive den nye utsikten gjennom de glitrende glassbitene. På en eller annen måte forventer vi at forfatterne, når de først er i gang med bearbeidelsen, skal vise oss hvordan vi skal lime glasskårene sammen til et helt vindu igjen: at de skal gi oss mening, håp og til og med en lykkelig slutt på historiene. Det er ekstremt krevende og utrolig urettferdig.Det er også absolutt tilgivelig.Å gi seg i kast med en samtidsroman i disse dager er å sette foten på «hellig grunn» - helliget i president Abraham Lincolns betydning av ordet. Det vil si at jorda ikke bare er blitt innviet av de som kjempet og falt, men også av de levendes kamp. Her, men også i Irak, i Afghanistan, langs de skjøre grensene verden over. I nærheten av der vi selv bor er det friske blomster på gravstedene, i New York og i min egen hjemby London. Omfanget av verdens tragedie er hjerteskjærende: For hver side som handler om terrorisme i seriøse skjønnlitterære bøker som er utgitt i år, kan de som står bak terroren vise til et lik i det virkelige liv.Det er riktig å forvente at romanforfattere som velger et slikt emne, yter sitt aller beste når hver side i bøkene deres er et likklede.Å forlange respekt er én ting, men å kreve løsrivelse er noe annet. For kort tid siden stilte en innflytelsesrik blogger følgende spørsmål til «forfatterne etter 11. september»: «Hvorfor ikke skrive om det dere virkelig har lyst til og ikke om det som stort sett er en motesak i jakten på rask fortjeneste?»Denne anklagen om kynisk utnyttelse av terrorismen som stadig gjentas, finner en mer dempet gjenklang i britenes merkelige tendens til å arkivere romaner som Ian McEwans Lørdag eller Salman Rushdies Klovnen Shalimar under kategorien «skjønnlitteratur etter 11. september» - som om terrorismen vil vise seg å være et lite blaff og kan behandles som en kortvarig sjanger.

DET ER SANT at kriger som er begrenset, ender med fredsavtaler, dikt og en romansjanger. Dessverre har ikke terrorismen noen sluttdato. Lidelse og død er kommet for å bli, og engasjerte romanforfattere vil fortsette med å kalle døden ved dens nye navn, i visshet om at deres bøker ellers vil havne i fantasiriket. Men hvis lidelse og død er kommet for å bli, har liv og glede gjort det samme. Om publikum vil ha bøker i dagens verden preget av store forandringer, vil med rette avhenge av hvor mye liv det er mellom permene. All polemikk til side; en bombe er en øredøvende erklæring, men for leserne kan bøkenes budskap høres enda bedre. Bøker gjør døden om til en megafon, som livet bruker for å blåse ut sitt rungende og triumferende rop.Leserne lytter etter latteren i disse nye bøkene, og etter kjærligheten. De lytter fordi det fremdeles føles godt å være i live i denne menneskekulturen som presses sammen som et lag av kull mellom gigantiske og blytunge religioner.Og leserne vet at det nettopp er denne kjærligheten og denne latteren, om enn så skjøre, som skal knuses under den enorme vekten av hat og forvandles i vår tid, enten til støv eller til diamanter. ©New York Times, norsk enerett Dagbladet.Oversatt av Marit Jahreie