Litteratur null verd?

Vurderingsutvalget for ny norsk skjønnlitteratur for voksne har vurdert Anne Holts «Mea Culpa». De har innstilt på at boka skal underkjennes, eller «nulles». Det vil si at de ikke synes den skal kjøpes inn i tusen eksemplarer til landets biblioteker, fordi de ikke finner at boka har «tilstrekkelig litterær kvalitet til å komme inn under innkjøpsordningen».

Den standardformuleringen betyr i klartekst ikke bare at utvalget synes boka er dårlig. Det betyr at de synes den er veldig dårlig. Dårligere enn hver eneste av alle de 129 prosabøkene utvalget hittil har latt slippe gjennom av årets bokproduksjon. Anne Holt blir nullet for første gang samtidig med at hun for første gang ikke lenger skriver krim, men i stedet velger et kjærlighetsforhold mellom to kvinner som tema.

  • Det finnes dem som er uenige med vurderingsutvalget. Noen av dem er selvsagt redaktøren i Cappelen Forlag, som ga ut boka. Andre sitter i Bokklubben Nye Bøker. De hevder å ville velge ut årets beste bøker til sine medlemmer. De tilbød sine medlemmer ikke bare en, men begge Anne Holts bøker i år. Det gjorde de på bekostning av mer enn 100 andre nye norske bøker som utvalget synes holder litterære mål. Vurderer man hva anmelderne i landets største aviser skrev om Anne Holts bok, kan ingen si de ga inntrykk av at vi sto overfor en av høstens desidert svakeste bøker. Så hvem har rett? Hva er det som foregår?
  • Det er ikke hvem som helst som sitter i vurderingsutvalget. Forfatternes representant er høyt respekterte Kjell Askildsen. Han sitter sammen med tidligere forlagssjef Trygve Johansen og bibliotekar Aud Nordgarden Grimstad. Minst to av disse tre har vært enige om at «Mea Culpa» ikke holdt litterært minstemål. Når de sier det, sier de samtidig at forlag, bokklubb og anmeldere har latt seg narre, og har vurdert boka etter andre kriterier enn de vanlige kvalitetskriterier for litteratur.
  • Det er en sterk påstand. Det er en modig påstand. Men det er også en påstand som krever en begrunnelse. Vurderingsutvalget har ikke noe formelt krav på seg til å begrunne sine vurderinger utover standardformuleringen, men når de tre kaster en slik brannfakkel inn i litteraturdebatten, har vi også krav på å få høre deres begrunnelse. Så snart ankebehandlingen er unnagjort førstkommende fredag, regner vi derfor med at de vil være villige til å forklare seg, og slik bidra til en offentlig debatt om det interessante begrepet «tilstrekkelig litterær kvalitet».