Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Litteratur og kjønn

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Debatten for de grå menn?

  • Tenk dere at Ari Behn het Anja Behn. Tenk dere at hun hadde gitt ut en tynn liten flis av en bok. Tenk dere at hun hadde flaks med anmelderne, og blant annet høstet en sekser i VG. Tenk dere så at Anja tatoverer sekseren over den venstre puppen, og står frem i avisen - med blottet pupp og korte skjørt. Tenk dere den ubeskjedne dama, som kaller seg Norges beste forfatter, og som skryter av at hun har større pupper og lengre ben enn Linn Ullmann. Hvor lenge hadde hun overlevd? Går det i det hele tatt an å tenke seg at noen hadde tatt henne seriøst, at hun hadde fått egen spalte i avisen og stadig ble omtalt som forfatter, og ikke som den kjendiskåte Sekser-Anja, Puppe-Anja, til nød Bok-Anja?

Saken er altså den at kvinner ikke deltar i litteraturdebattene. («Litteraturdebatt er en manneting», Dagbladet 26. juli.) Men problemet er større enn som så. Kvinnene tør ikke engang uttale seg om saken, av frykt for å bli stemplet som kvinneforfattere. De sier det rett ut. «Jeg lever ikke i en verden av kvinnelige og mannlige forfattere og knytter ikke kjønn til meg selv som forfatter,» uttaler Tove Nilsen. «Jeg ønsker å bli respektert som forfatter og holder meg bevisst unna situasjoner som inviterer til å definere meg som 'kvinnelig forfatter',» sier Brit Bildøen.

Det kan ikke være lett. Å være så seriøs at du rett og slett må skjule ditt eget kjønn. Tror de at de får det til? Tror de at ingen legger merke til at de er damer, bare fordi de unngår å nevne det selv?

  • Jeg har egentlig ingen problemer med å forstå både Nilsen og Bildøen, og alle andre kvinner som vegrer seg for å bli kalt kvinneforfattere. Det er knyttet noe udiskutabelt mindreverdig til det. Selvfølgelig har vi alle sammen lyst til å bli tatt seriøst som forfattere. Punktum. Vi har lyst til å skrive grensesprengende bøker og bli anerkjent for vår dyktighet.

Men slik er ikke verden. Dessverre. Det er bare å ta av seg de rosa brillene og begynne å legge merke til det. Menn fremhever menn. Kvinner blir usynliggjort. Og det handler om kjønn.

Det er litt underlig at kvinnelige forfattere skal være så redde for å definere sitt ståsted ut fra kjønn. De fleste skrivende mennesker vil anerkjenne at de er preget av sin sosiale bakgrunn, sin geografiske tilhørighet, sin kultur, alder, livsfase - hele den samlede livserfaringen. Bare ikke kjønn. Av alle variabler, velger vi å utelate kjønn.

Men kjønn betyr svært mye for hvordan vi lever våre liv, og dermed også for hvilke erfaringer vi gjør. Derfor er både Tove Nilsen og Brit Bildøen kvinneforfattere, enten de vil eller ikke, akkurat på samme måte som Dag Solstad, Jan Kjærstad og Tore Renberg er manneforfattere. Hver og en av oss skriver ut fra vårt eget univers. Det slipper vi ikke unna. Tragedien for likestillingskampen er bare at «kjønn» etter hvert er noe som hefter til kvinner. Menn har liksom ikke kjønn. De er bare... mennesker?

  • Gro Skorpen og Susanne Hedemann Hiorth hevder at et underliggende premiss for debatten er en oppfatning om at kvinner skriver dårligere og mindre viktige bøker enn menn (Dagbladet 23. august). Jeg er redd de har rett. Det kan vi kanskje rette på ved å fortsette å skrive gode bøker i all stillhet, men jeg tror ikke det er nok. Vi er nødt til å gjøre oss mer synlige. Dessverre er det også slik at kvinner har et mye mindre spillerom enn gutta når de skal markere seg. Det er noe alle jenter vet. Vi skal ikke slå oss på brystet, starte krangler eller støye for mye i det offentlige rom. Det er ukvinnelig, og det stempler oss. Men det rommet kjønnsrollene ikke gir oss, er vi nødt til å tilrane oss. På nytt og på nytt. Og så får vi bare håpe det ikke går med oss som det gikk med den fiktive Anja Behn. Hun endte nemlig opp som en tredjerangs programleder på TV3, og etter to fiaskoer var det ut med henne. Ingen har siden hørt noe fra dama.