Litteratur og religiøs endring

SAKPROSADEBATTEN: Preget Wisløffs bok «Jeg vet på hvem jeg tror» norsk kristendom i de første tiår etter krigen? Per Bjørnar Grande leverer et engasjert og selvbiografisk forsvar for det i Dagbladet 26.august. Og det jeg er selvsagt helt enig i. Alle som vokste opp på Vestlandet i den perioden vet at pietismen var den dominerende norske form for kristendom. Og hvis Grande hadde lest innlegget mitt og ikke bare gledet seg over sine egne anekdoter ville han ha sett at min kritikk av valget av Wisløff på listen over etterkrigstidens viktigste sakprosautgivelser ikke var at boka var konservativ. Men jeg mener valget ikke gav svar på spørsmålet etter bøker som endret det norske samfunnet. For norsk kristendom og religiøst liv i dag er helt annerledes enn i den første perioden etter krigen.

Dette er ikke liberal ønsketenkning fra min side, men noe som det faktisk er forsket på. Et stort forskningsprosjekt ved Høyskolen (nå Universitetet) i Agder, kalt «Gud på Sørlandet», har studert den religiøse utviklingen i den delen av landet som ved siden av Vestlandet har vært mest preget av pietismen. Men etter 1970 skjedde det endringer der som i resten av Norge og Europa. Dels «krympet» kraftfeltet til pietismen inn til mindre miljøer, dels skjedde det en religiøs privatisering og dels endret de religiøse forestillingene seg. Det ble mindre vekt på lære av typen «Jeg vet på hvem jeg tror», og mer vekt på sosialt miljø, religiøse erfaringer og følelser. Gudsbildet endret seg fra Gud som dommer til Gud som nær venn. Dermed forsvant også Hallesbys vekt på helvetet ut fra forkynnelsen. Når det gjaldt menneskesyn og etikk skjedde det også store forandringer. Kvinners rettigheter og kvinnelige prester ble selvfølgelig. Det skjedde endringer i livsstil og det ble større toleranse for eksempel i forhold til homofile.

Det er religionssosiologen Pål Repstad og teologen Jan Olav Henriksen (MF) som har forsøkt å forklare disse endringene. De antar at de ikke først og fremst skyldes teoretiske og teologiske påvirkninger, men heller folks livserfaringer og praksis. Dette kan også ha sammenheng med at prester og teologer ikke lenger har en slik innflytelse som Wisløff og Hallesby hadde i et mer autoritetstro samfunn. Likevel mener jeg at de bøkene jeg nevnte av Schjelderup, Jervell og Aukrust har hatt en signalfunksjon. Utviklingen av TV som medium og personfokuseringen har sikkert endret bøkenes rolle. Det er nok mest som offentlige personer at Kristian Schjelderup, Jacob Jervell Helge Hognestad, Rosemarie Køhn og Gunnar Stålsett har bidratt til den «humanisering» av religionen som Sørlandsforskerne peker på. Bøkene deres kan mer ha spilt en rolle i etterhånd, for dem som ønsket å vite mer. Men dette er ikke noe som bare er aktuelt på det religiøse området. Det gjelder flere av forfatterne på listen, for eksempel Tor Heyerdahl, Hanna Kvanmo, Ingrid Espelid og Haakon Lie. Det kan tenkes at i vår mediatid blir det for snevert å forsøke å isolere sakprosa-boken fra personen som har skrevet den.