«Litterær kvalitet». Begrepet er litt som en regnbue. Alle er enige om at den finnes, men den er flyktig, hyllet inn i tåke, vanskelig å definere. Og den lever i et konstant uavklart forhold til en annen av skalaene litteratur måles etter: Salgstall.
Hos mange råder en oppfatning om at en bok sjelden scorer høyt på begge, sjelden formulert så direkte som hva Bragepris-vinnende forfatter Tomas Espedal gjorde under Litteraturfestivalen på Lillehammer denne uken. «Statistisk sett, jo mer en bok selger, jo dårligere er den», sa Espedal. Til Dagbladet utdypet han: «Det finnes forfattere som heller vil skrive god litteratur enn å være på bestselgerlistene».
Dette er en godlynt spissformulering fra en showlignende debattsituasjon, utformet for å provosere, men bør likevel imøtegås. Forholdet mellom kvalitet og kommersielt gjennomslag er mer komplekst enn som så.
Selv om litterær kvalitet finnes og kan vurderes, er det ikke akkurat noen eksakt vitenskap. De to kritikerne som begge forakter Dan Brown, kan være hjertelig uenige om Kafka eller Faulkner er den største forfatteren. Personlig smak spiller inn, erfaringer og følelser gjør at noen romaner gjør sterkere inntrykk enn andre.
Tomas Espedal har flere ganger snakket om, med en viss sorg, hvordan forfattere han setter høyt, ikke når bredt ut. Det er lett å forstå frustrasjonen over at fortellinger man mener burde bli lest, ikke blir det. Men egentlig er det ikke det minste rart at feinschmeckere og strandlesere foretrekker forskjellige bøker. Og det er ikke bare et utslag av bestselgerisme eller markedsføring.
Det er jo slik innenfor alle fagområder: En snekker vil kunne vurdere en kommode på andre måter enn en ufaglært, en lege vil kunne se en sykdom der legfolk ser en samling vage symptomer. De som har lest mye, vil i større grad verdsette det originale og sofistikerte og legge fra seg det formulaiske — mens andre lesere ikke vil plages av dette. At mange anerkjente forfattere derfor har få lesere mens mindre anerkjente forfattere selger i millionopplag, er derfor ikke så underlig.
Samtidig er det verd å huske på bøkene som er anerkjente både av fagfolk og de store leserskarene: Klassikere som «Romeo og Julie» og «Hedda Gabler», nyere verker som Jonathan Franzens «The Corrections» og Per Pettersons «Ut og stjæle hester». Virkelige klassikere fungerer ofte på flere plan, som umiddelbare fortellinger og komplekse litterære prosjekter med mange lag, uten at disse egenskapene er i konflikt med hverandre.
Å dele inn forfattere i de som vil skrive god litteratur og de som vil være på bestselgerlistene, virker også unødig aristokratisk og dømmende. Bestselgende forfattere kan føle like sterkt for fortellingene sine som andre. Da J. K. Rowling satt og klamret seg til kaffekoppen sin på den lokale cafeen og skrev første bok om en trollmannelev ved navn Harry Potter, er det ingenting som tyder på at hun var motivert av profittutsiktene.
Kanskje kunne markedsavdelingene og bokhandlene tenke på sitt virke som et dannelsesprosjekt, ha større tillit til lesernes evne og vilje til å la seg utfordre og gi krevende kvalitetslitteratur bedre plass på bokpallene ved siden av Unni Lindell og Paulo Coelho. Men også de som kritiserer bestselgerismen bør være mer åpne og rause, og se på det som noe fint og ikke noe problematisk at en fortelling i bokform når mange lesere, slukes med lidenskap og anbefales venner imellom — selv om det ikke er de samme bøkene som de selv ville gitt bort i julegave.
Et vitalt litteraturlandskap rommer levende fortellinger av mange typer og på mange nivåer. Der er det en bok til alle.
