Litteratur uten plattform

«Vi kan snakke om en ny form for realisme på 90-tallet. En mer skrudd og leken variant,» tror Ellen Lange. Videre mener hun at det varierte og mangfoldige er det som først og fremst kjennetegner samtidslitteraturen – kanskje som et utslag av vår tids visshet om manglende felles identitet og felles ståsted. Men Erlend Loes L vil aldri vil bli en klassiker. Til det er den for eksplisitt designet for generasjon X.

Artikkelforfatteren er hovedfagsstudent i litteraturvitenskap, aktiv i litteraturtidsskriftet Bøygen og programleder i Radio Novas Forfatterkvelder i Bokcaféen på Chateau Neuf.

Litteraturen som produseres i Norge i dag synes mangfoldig og forskjellig og umulig å putte i bås. Kanskje fordi det alltid er lettere å se tendenser og fellestrekk i noe som allerede er blitt historie, enn i noe som skjer her og nå. Men det kan også forstås som et fellestrekk ved mye av samtidslitteraturen, denne mangelen på en helhet, mangelen på et felles ståsted. Eller snarere vissheten om denne mangelen: Slik jeg vurderer dagens unge litteratur kan den (først og fremst ubevisst, sikkert) sees som en reaksjon på det vi kan kalle «68-ernes» litteratur. Det vil, i generelle og derfor forenklende og urettferdige vendinger, si litteratur som ble utgitt på 70- og 80-tallet og som på pedagogisk og innstendig vis skildret og forklarte en generasjon, en framvekst og et fall av en tro og en ideologi. Hvem er de gale?Man kan nå snakke – og snakker - om en «ny» form for realisme. En mer skrudd og leken variant, kanskje. Beate Grimsruds siste og Nordisk Råds pris-nominerte bok Å smyge forbi en øks, er et godt eksempel i så måte. Romanen er en klassisk barndoms- og oppvekstskildring med en klar, tids- og stedsbestemt og realistisk ramme. Samtidig lar Grimsrud hovedpersonen Lydia snakke med sin egen – barnets og ungdommens – stemme, i en slik grad at grensene mellom det voksne, vante og realistsike og det barnlige, prøvende, drømmende trues og nesten forsvinner. Liknende «grenseoverskridende» eksempler kan vi se i Jannecke Evelid debutroman fra i fjor Jeg ler i forden, der historien fortelles og forvrenges av mobbeofferet Ruben, i Linn Ullmanns debut og salgssuksess Før du sovner fra et år tidligere, i Selma Lønning Aarøs tekstlige univers der sterke kvinneskikkelser produserer og konfronteres med underlige hendelser og ikke minst i Ingvar Ambjørnsens bøker om den kloke, litt tilbakestående Elling.I større grad enn tidligere handler litteraturen om den enkelte, om det enkelte skjøre individs sårbarhet i møte med samfunnets store maskineri, om famlende forsøk på å finne – eller snarere skape en identitet. Mer enn å spørre «hvem er jeg?», synes samtidens litterære personene å lure på «hvem skal jeg bli?» Vi vet at vi mangler en tro og en helhet, at vårt liv er vårt ansvar og at vi har uendelig mange valgmuligheter. I eksemplene jeg har nevnt så langt kan vi også se en «Hvem er de gale»-problematikk: Hva er normalt og hva er ikke, hvem er klok og hvem er ikke, hvem definerer spillets regler eller finnes det ikke noe spill? Redselen for de store ordDen manglede plattformen er blitt vår generasjons plattform. Ironi og naivisme samt fokus på de små, nære ting blir effektive redskap for å beskytte seg mot patos og de store forpliktende ord, som jeg tror mange – forfattende eller ikke – er redd for. Jeg tror videre at «søkende» og «prøvende» kan stå som fellesbetegnelser for mye av det som utgis i dag. Vi lever i en tid og et samfunn der ting skjer fort, der informasjonsstrømmen er stor, tilbudene og alternativene likeså. Nyvinninger oppstår, foreldes, erstattes med nye og lever side om side, enten det er snakk om teknologi, media, kunstneriske uttrykk eller familierelasjoner. I litteraturen gir dette seg utslag i en bevissthet om skriften i seg selv, om selve uttrykket, en opptatthet av hvordan ting sies vel som mye som om hva. Dette har nok også en sammenheng med at vår generasjon er så vel skrivekyndig som skrivevillig. Enkle forklaringsmodeller på dette er for det første «masseuniversitetene», dernest framveksten av spesifikke forfatterutdanninger. Mange forfattere er godt skolerte, de kjenner både sin Ovid og sin Derrida, og vi gjenfinner det i deres tekster i en tydelig form og teoribevissthet. To eksempler (blant mange): Nicolay Frobenius og John Erik Riley – begge redaktører i Vinduet, Norges kanskje mest betydningsfulle litteraturtidsskrift. Strøm og motstrømÉn litterær tendens og strømning møter i regelen alltid motstrømninger, for eksempel den Ari Behn gjorde seg til talsmann i sommer, da han etterlyste det levde liv og den fengslende fortelling i all den papirknitrende teoribevisstheten. Jeg kan være enig med Ari Behn i at noe av dagens nye litteratur kan gi en følelse av oppskrift (og faktisk følte jeg det i enkelte partier av hans egen novellesamling, som jeg ellers leste med stor glede). Samtidig er det innlysende for de fleste det meste av samtidslitteraturen har mer enn bare flinkhetsoppvisning på hjertet. Det er måten det gjøres på som varierer. Noen, som Jan Kjærstad, skriver romaner som søker å ta opp i seg hele vår tid, andre holder seg i det lille formatet, søker et nøkternt språk og uttrykk, renset for prangende utenomsnakk. I dette sammensatte bildet er det vanskelig å si hvilke elementer som vil utkrystallsere seg og huskes av ettertiden som «typisk 1990-tall». Om jeg skal gjette: Fokuset på den enkelte og outsideren, kjønns- og kroppstematiseringen,det «naivt ironiske», det formopptatte og -eksperimenterende. Og det sammensatte og mangfoldige. Navn som vil knytte seg til dette og til vår tid er utvilsomt Erlend Loe, som særlig med sine to siste bøker ikke bare fanger sin generasjon, men preger den nesten like mye. Videre Ingvar Ambjørnsens Elling-bøker, kanskje Tore Renberg for den eksplisitte formbevisste og samfunns- og samtidsbundne måten han tar opp kjønns-, kropps- og identitetsproblemer på, men kanskje like mye fordi han er en viktig stemme i den offentlige litteratur- og kultursamtale. Kanskje Geir Gulliksen, som også er en media- og bransjepersonlighet, men som også i hele sin allsidige produksjon representerer noe av det (kanskje) typiske personlige i samtidslitteraturen. Kanskje Hanne Ørstavik, Beate Grimsrud og Selma Lønning Aarø for sitt nye og klare blikk på det å være kvinne og i relasjoner med andre mennesker, kanskje Kyrre Andreassen, Johnny Hallberg og Ari Behn for sin revitalisering av den rene og røffe fortellingen .Generasjon X inn i evigheten?Hva så om vi spør hvilke forfattere som vil leses? Endel har helt klart allerede skrevet seg inn i stjernehimmelen: De gamle gutta som Georg Johannesen, Solstad, Fløgstad og Kjærstad, de nesten like gamle gutta som Saabye Christensen, Ambjørnsen, Askildsen, Lønn, Fosse. Vil så Erlend Loes Naiv Super og L ha noe å si 2100-leseren? Eller vil handling og skrivestil føles passé? Det at jeg selv ikke har orket å lese hele L, fordi jeg føler at jeg vet så godt hva jeg får og at dette er gammelt nytt, gir støtte til sistnevnte alternativ. Selv uten å ha lest mer enn utdrag og omtale av den, tror jeg personlig at L er for eksplisitt designet for generasjon X (for oss «som ikke kan bygge landet, fordi det ikke er noe igjen å bygge» som romanen så mange ganger er sitert på) til at den vil kunne være særlig annet enn i beste fall et interssant tidsdokument for kommende generasjoner. Med Naiv Super og debutromanen Tatt av kvinnen forholder det seg annerledes. Selv om Loe har befolket romanene med tids- og stedstypiske unge, urbane intellektuelle mennesker som gjør nittitalls-ting som å studere på HF-fakultetet, lese nittitalls-bøker å se nittitalls-filmer, tar bøkene opp i og for seg tidløse emner – som forholdet mellom mann og kvinne og jakten på mening og mål i tilværelsen. Derfor tror jeg bøkene er tilpasningsdyktige nok til å overleve langt inn i en fremtid, selv om de vil leses på nye måter og gi innspill til og innsikter om delvis nye spørsmål.Smak og behag – makt og mening Samme argumentasjon kan man naturligvis bruke om svært mye av dagens litteratur; den er kledd i nittitallsdrakt (mer eller mindre lett gjenkjennelig), men tar fatt i delvis evige spørsmål og konflikter. Likevel vil det meste gå i glemmeboken. Hva avgjør? Skal en bok makte å fascinere og fengsle på nytt og på nytt, må den ha en viss dybde, spenning og dynamikk. Den må rett og slett være god, kan man si. Jeg tror imidlertid, kanskje jeg her er preget av min tid (og av min «bås», den for studerende, passe kvasiintellektuelle personer som er litt bevandret i Bourdieu og litteratursosiologi generelt) at kvalitet er en ganske relativ og subjektiv størrelse. Hva som oppfattes som godt, handler like mye om personlig smak og behag, samt oppmerksomhet og tilgjengelighet. Og hva slags smak og behag og ulike prioriteringer forlags-, bokklubb-, media- og universitetspersoner har, blir dermed bestemmende for hva som får oppmerksomhet. Sånn sett har de brede, mestselgende forfattere som nevnte Loe og f.eks Erik Fosnes Hansen (og romanforfattere generelt mer enn lyrikere, novellister eller essayister) størst sjanser. På den annen side er stor kommersiell suksess ofte vanskelig forenlig med kvalitetsstempel. Litteratur som fort slår an hos de brede lag og det store publikum oppfattes ofte (med rette eller ei) som for «folkelig»; enkel og trivialaktig. Den slags litteratur går fort ut på datostemplingen. Slik sett ser det verre ut for nevnte Loe og Fosnes Hansen. Kanskje må de vike plassen for forfattere for det mer smale marked, som nevnte Selma Lønning Aarø eller tidligere unevnte Lars Ramslie og Thure Erik Lund. Er man prisnominert til de viktige prisene, slik f.eks Frode Grytten, Kyrre Andreassen, Beate Grimsrud og Hanne Ørstavik er i år, hjelper det godt på i kampen om kanonisering. Etter min smak har dessuten alle disse sistnevnte skrevet bemerkelsesverdige gode – så vel som ulike – bøker. (Og kanskje er det ikke så veldig tilfeldig at min smak er sammenfallende med prisutnevnernes: For det første er det ikke utenkelig at jeg lar meg påvirke i mine preferanser, for det andre kan de – og dermed også jeg – ha rett.) Er det disse forfatterne våre barnebarns barn vil lese – da vil jeg være fornøyd med hva vi har gitt ettertiden. I mellomtiden får vi lage lister, slik Erlend Loe har lært oss det. Skriv ditt innlegg!