Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Litteraturdebatt er en manneting

Liv Køltzow synes de mannlige forfatterne er frekke. Tove Nilsen mener de er lure. Irene Engelstad tror kvinnene er like rundt hjørnet. Men at de er usynlige i litteraturdebatten, er 70-tallsfeministene enige om. Følg debatten i /ordskiftet!

Puslete kvinner

Redd for «kvinnefellen»

Debatten for de grå menn?

Litteraturdebattene kommer og går. Friske fraspark og høy temperatur. Men de kvinnelige forfatterne glimrer med sitt fravær.

Selv ikke som hoggestabber duger de: Da litteraturviter Eivind Tjønneland tidligere i sommer slaktet 90-talls-litteraturen, ble ikke én kvinnelig forfatter nevnt. Dagbladet spurte veteranene Irene Engelstad, Liv Køltzow og Tove Nilsen om fenomenet.

- Man må være blind hvis man ikke ser hvordan mannlige forfattere og mannlige litteraturvitere bedriver name-dropping, og mer eller mindre bevisst bygger hverandre opp. På denne måten sementerer de bildet av hvem som betyr noe, og hvem som ikke betyr noe, i norsk litteratur, sier Tove Nilsen.

Usynlige kvinner

Forfatter Liv Køltzow synes mangelen på kvinner i litteraturdebatten er påfallende, og opplever de mannlige forfatterne som ekskluderende.

- Det er merkelig, reaksjonært og egentlig ganske frekt, sier hun:

- Dette er et fenomen som har forsvunnet fra andre fagmiljøer, men ikke fra det litterære. Her er det fremdeles menn som definerer premissene for debattene.

Også Irene Engelstad, Gyldendals hovedkonsulent og professor i litteraturvitenskap, sier seg enig i at kvinner er usynlige i avisdebattene, men mener at de deltar på andre måter.

- Vi må være forsiktige og ikke svartmale situasjonen. En rekke unge, kvinnelige forfattere deltar, men på andre arenaer, som litterære tidsskrifter. De har også gjerne en indirekte måte å formulere seg på, ikke fullt så progra-matisk som en del menn. For eksempel er det få kvinner som formulerer poetikker, noe jeg skulle ønske de gjorde.

Ikke kjønn

Både Engelstad, Køltzow og Nilsen var litterære feminister på 1970-tallet, og forkjempere for «kvinnelitteratur» som litterært felt, noe som blant annet besto i å trekke fram tidligere kvinnelige forfattere som Amalie Skram.

Nilsen fikk seinere en motreaksjon, og i dag ønsker hun ikke å definere seg som kvinnelig forfatter.

- Jeg lever ikke i en verden av kvinnelige og mannlige forfattere og knytter ikke kjønn til meg selv som forfatter, sier hun.

- Jeg tror heller ikke på mannlig konspirasjon. Verken jeg eller andre kvinner ønsker å sutre. Mange kvinnelige forfattere smiler nok litt nedlatende av debattene. De er for stolte og kanskje for beskjedne, for lite autoritære og bombastiske, til å delta. Kvinner vil gjerne være ærlige og tar derfor ikke debattene helt alvorlig.

Profilering

Nilsen mener det finnes mange synlige kvinnelige forfattere, men at det er synlige bare enkeltvis.

- Problemet er at kvinner ikke har tradisjon for å handle i fellesskap. Mennene bruker debatten som en stor litterær fotballbane, hvor kampen om ballen er med på å skape stjerner på begge lag. Da Ari Behn og Tore Renberg i et intervju i fjor kranglet om hvem som hadde størst pikk og hjerne, gjorde de jo ikke annet enn å skru hverandre opp. Slikt ligger veldig fjernt for kvinner, men menn er rett og slett ganske lure, sier Nilsen.

- Så du mener at kvinner i større grad bør profilere seg gjennom debatt?

- Ja, kvinner har noe å lære, de må gjøre seg synlige og spennende. Det er ikke nok å være sympatisk og snill. Tenk hvor morsomt det hadde vært om jeg nå sa noe stygt, for eksempel om Unni Lindell. Det nytter ikke å si sannheten, det er myter og eventyr som skaper liv.

- Må kvinner lyve mer?

- Hvorfor ikke? Det er de små løgnene som blir til store bilder, som skaper litterære legender. Kvinnelige forfattere kan lyve, og det bør de også gjøre utenfor bøkene sine, mener Tove Nilsen.

Unge kvinner

Liv Køltzow er mindre begeistret for litterær hanekamp og misliker profilering gjennom debatt.

- Innleggene har ofte en bismak av et ønske om å synes i det litterære landskapet, noe jeg har avsmak for. Samtidig er det synd at kvinner ikke deltar. Selv er jeg debattlei. Men hvor er de unge, kvinnelige forfatterne? spør Liv Køltzow.

Mens Engelstad ser fram til flere tydelige kvinnelige forfattere i årene framover.

- Det handler ikke om å bli kjendis eller å være konstant synlig i det offentlige rom, men om å vise sitt temperament, sin kreativitet og kompetanse. Vi har en rekke unge kvinnelige forfattere som sikkert kommer til å markere seg i årene framover, men som kanskje ikke ønsker å bli forbundet med 70-tallsfeminismen.

- Hvem da?

- Ta for eksempel Trude Marstein, Hanne Ørstavik og Cecilie Enger. Det er samtidig liten tvil om at menn lettere blir kanonisert enn kvinner, og at det skjer også gjennom litterær debatt. Likevel tror jeg det bare er snakk om tid, sier Irene Engelstad.

Hva synes du? Delta i diskusjonen i /ordskiftet!

MER SLÅSSING: Tove Nilssen mener kvinner hausser hverandre for lite opp.
Utforsk andre nettsteder fra Aller Media