Litteraturens femtekolonne

Dette er en lite oppsiktsvekkende påstand: Gjeldende godkjenningspraksis for lærebøker virker mot sin hensikt. Bøkene skulle skape entusiasme og selvstendighet. I stedet stimulerer de sløvsinnet.

I dag er dette en lite provoserende påstand fordi medier og lærere - det vil si en stor porsjon offentlighet - har innsett og dokumentert forholdet. Et annet og like vesentlig spørsmål har imidlertid fått liten oppmerksomhet. I strømmen av eksempler på statssensurens rabiate utslag har man oversett lærebøkenes rolle i vårt litterære system. I det følgende vil jeg derfor argumentere for synspunktet på systemet som en litteraturens femtekolonne.

I grunnskolen samles hele års- kull om ett og samme lesestoff, nemlig lærebøkene. Klasserommet er snart det eneste fristed der mennesker uforstyrret kan lese sammen i samme bok. Og om ettermiddagen fortsetter de fleste å lese innenat hjemme. For brorparten av dagens elever vil dette være det eneste noenlunde systematiske, felles møte med bøker og skriftkultur. Det blir et pinefullt møte. Jeg kan ikke her gå nærmere inn på all den norske forskningen som de siste fem årene har påvist litterær utilstrekkelighet i lærebøkene. Bemerk da, leser, at det ikke er noe så fint som «god stil» eller «forfatterpersonlighet» jeg snakker om. Nei, jeg snakker om fundamentale mangler ved setningsbinding, logisk sammenheng og tekstoppbygning. Godkjenningen krever nemlig at de milelange emnelistene i våre læreplaner presses inn mellom bokpermene. Løsningen blir komprimatet. Verden kommer til barna og de unge som telegrammer. Når man komprimerer og abstraherer, utelates ledd av innholdsmessig og syntaktisk art som en belest voksen nok kan klare seg uten. Men elevene trenger en slik tekstbredde for å kunne forstå. Det de derimot ikke forstår, det er den fargeglade opphopningen av leksikalsk informasjon i lærebøker som ikke puster. Resultatet blir kaos. De skjønner ikke hva som står i bøkene.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Tillat meg ett eksempel, det i øyeblikket mest nærliggende. Som sensor leser jeg nå en hovedoppgave levert til nordisk hovedfag. Kandidaten, som er blitt rettledet av en anerkjent lingvist, har analysert tekstbygningen i tre nye og svært mye brukte historiebøker på ungdomstrinnet. Analysen er supplert med leserundersøkelser. Konklusjon: Halvparten av elevene er ute av stand til på egen hånd å gripe innhold og sammenheng i tekstene. Stoffet er blitt konsentrert ned til det meningsløse.

Men bøkene er jo godkjent av NLS, av Nasjonalt læremiddelsenter? Og språket, da: Av Norsk språkråd! Ja visst. Det mange glemmer, er at Språkrådet - i sitt isolert sett meget nyttige arbeid - begrenser seg til nivået korrekthet: Staving, ordvalg, bøying, tegnsetting. Men en i og for seg korrekt tekst kan som kjent være død som en sild. (Her er det viktig med en reservasjon. Språkrådets gransking er et grunnarbeid som kommer de fleste forfattere og forlag til gode. Dette er den eneste del av ordningen som de impliserte setter pris på. Man må bare huske at ordningen ikke er noen garanti for tekstkvalitet i og for seg.)

Det er bare å lese på de unges premisser, så ser man at noe ikke stemmer. Vi foreldre skulle tvinge oss selv til å utholde en prøve. Vi skulle sette oss i barnas sted: Man kan ta hvilke som helst lærebøker, i en fire-fem forskjellige fag som man ikke selv er godt inne i, og prøve om man holder ut å lese lenger enn en time. Språket i bøkene er, med uhyre få unntak, ens fra fag til fag og fra bok til bok. Det er så kompakt og komprimert at det sprekker. Det dreier seg om kilovis med like tekster som de unge antas å skulle lese daglig: hoppende ubesværet fra den ene uttørkede språkteig til den andre. I ett og samme ørkenlandskap. Ingen voksen hadde klart dette. Verre: Ingen voksen ser ut til å ha prøvd det. For hvis den enkelte konsulent, og den enkelte ansvarlige forelder hadde satt seg i en slik situasjon og erfart hva den innebærer, da ville man vel ha gjort noe med dette?

Som kjent er lærebøkene i dag sønderrevne ikke bare i tekst. Man sier i forordene at her finnes noe for enhver smak; de frie unge lesere skal selv velge. Men hvordan skal man velge i bøker som i et annet apotek? Man oppdager fort at tekstene selv synes innlagt til behandling. De er tullet inn i piler, rammer, understrekinger, kontrollspørsmål, skravering, karikaturtegning, farger, logoer. Pasientene er gjennomhullet av sprøyter: Sidene sprenges av «stimuli» og «informasjon». Hva slags litteratur dreier det seg egentlig om, når de stappfulle sidene blir en saus av «metode», «seleksjon», «tilpassethet», «ressursruter», «IKT-krok», «differensiering», «kildespor», «innspill», «utfall» eller «undersider»?

Hvor mange krykker trenger egentlig et oppegående ungt menneske? Hva er det da som blir lest av alle disse spalter, figurer, ruter, rastre, tabeller, fotos, reproduksjoner, oppgaver, faksimiler eller hjelperåd? Og i den grad det måtte være blitt lest - hvor mange er strengt tatt blitt influert av det? Eller husker det, etter den skriftlig{ndash}muntlige prøven?

Slik henvender et nytt og selvfølgelig godkjent læreverk seg til lærerne via lærerveiledningen:

«Hovudtanken med tittelbladet til kvart kapittel er at elevane skal få ein god start på det nye emnet dei tek fatt på. «Godt byrja er halvt enda,» heiter det.

Det store biletet på sida skal vere ein igangsetjar og gje assosiasjonar til det som kjem. Truleg vil biletet òg tene til å aktivisere gammal kunnskap.

Det viktigaste på tittelbladet er likevel oppgåvene som direkte aktiviserer førkunnskapane. Dette har vi fortalt om lenger framme.

Elles inneheld tittelbladet nokre gode råd. Elevane skal lage ei pen tittelside i arbeidsboka si. Dei skal arbeide skikkeleg og ordentleg og blir bedne om å lese kvar arbeidseining to gonger før dei tek fatt på oppgåvene.»

Dagens oppblåste lærebøker strider mot skolelovens overordnede mål: Å gi lærer og elev hovedansvaret for selvstendig læring. Dette overser vi lett. For med de kilometerlange pensumlistene som reformplanene rommer, glemmer man fort målet. Dagens godkjenningsregime holder fast ved en totalitetens konsensus som motvirker selvstendighet. Forlag og forfattere er låst i et system som årlig reproduserer og forstørrer feilene; man begår det enestående kunst- sykke å bruke snøen som falt i fjor, på ny.

Det er tankevekkende at NLS selv har stått for undersøkelser som har påpekt forholdet. Hvorfor ser da resultatene av disse undersøkelser ikke ut til å ha påvirket praksis i samme institusjon? Hvorfor bare øker omfang, kompakthet og utstyrsmani; hvorfor retter ikke de ansvarlige søkelyset mot en konsensus som undergraver sine egne, overordnede mål?

Det er dette jeg mener med femtekolonne. For hvor mange av disse elevene som ikke får det til med læreboktekster {ndash} hvor mange av dem vil bli aktive lesere som voksne? Hvor mye av vantrivsel og uro i klasserommet skyldes ikke en høyst berettiget boktretthet? Hvor mange unge kommer ikke til å vende seg bort fra lesing og litteratur takket være en kompakt og overvektig læreboklitteratur?

Det hele har med språk og språksyn å gjøre. Noen tror som nevnt at språket er bra bare man staver, bøyer og tegnsetter ifølge reglene. I NLS tror de det. Her er et sitat fra et korrekt utformet NLS-dokument som forklarer lærerne hva evaluering er for noe:

«Vurderingsgrunnlag og vurderingskriterium.

Vurderingsgrunnlag og kriterium er det som kompetansen til elevar blir sett i forhold til (blir relatert til). Vurderinga har grunnlag i omtalen av mål og hovudmoment i læreplanverket. I det daglege arbeidet med elevvurdering må denne omtalen brytast ned i kriterium, som blir kjenneteikn på og målestokk for kompetansen til eleven.»

I NLS ser man ut til å være såre fornøyd med dette nyspråket, både i og utenfor lærebøkene.

Derimot er neppe det litterære Norge tjent med en slik tingenes tilstand. Statsråd Jon Lilletun har tatt initiativet til å rydde opp. Han har lest bøkene på elevenes premisser og sett poenget. Både statsråden, skolen og litteraturen fortjener alle gode krefters innsats i den store nasjonale lærebokøkt som ligger foran oss.