AD HOC-LITTERAT: Christian Kjelstrup utenfor "Uroens bokhandel", bare minutter etter at han hadde solgt ti Fernando Pessoa-bøker til Fernando Marcos som driver en portugisisk restaurant i Oslo. Foto: Tom Stalsberg
AD HOC-LITTERAT: Christian Kjelstrup utenfor "Uroens bokhandel", bare minutter etter at han hadde solgt ti Fernando Pessoa-bøker til Fernando Marcos som driver en portugisisk restaurant i Oslo. Foto: Tom StalsbergVis mer

Litteraturens geriljaleder

Livet er for kort til å ikke være ad hoc og det gjør Christian Kjelstrup i "Uroens bokhandel" noe med.

Kommentar

I Thereses gate 14 i Oslo, mellom Bislett og Adamstuen, er det innredet en spontan bokhandel der tilbudet siden onsdag har vært ei eneste bok, «Uroens bok» av portugiseren Fernando Pessoa. Responsen har vært overveldende. Bakmannen heter Christian Kjelstrup (CK) som kjøpte inn 250 bøker fra Forlagssentralens restlager. Torsdag var det nærmest tomt. CK måtte bestille mange flere. Vi blar opp på side 218 i «Uroens bok»:

Jeg har et visst talent for vennskap, men jeg har aldri hatt venner,

enten fordi jeg aldri fant noen, eller fordi det jeg forstår
med vennskap, bare er min drømmers villfarelser. Jeg
har alltid levd isolert, og jeg blir stadig mer isolert jo mer jeg
beskjeftiger meg med meg selv.

Kjelstrup er en kjenner av Pessoa. For tolv år siden gikk han gatelangs i Oslo og ble invitert inn i byfolkets stuer, der han spontanleste Pessoa under banneret «Pessoas Vitner». Han fikk også en god bolk skrevet om dette i litteraturtidsskriftet Vinduet. Kjelstrup er en fyr med smått geniale og sprø ideer, alt innen litteraturens noble tjeneste, og han kan da også sin litteraturhistorie, han har studert den, og kunnskapen er stor om russisk litteratur. Han står dessuten bak gjendiktningen «Livet er den eneste måten», de fire siste diktbøkene til den polske nobelprisvinneren Wislawa Szymborska.
—Det kan vel tenkes at Szymborska selges under disk, sier han til oss, mens trikk nummer 17 deiser forbi. Blåtrikken skaper øyeblikk av uro. Inne på bordet står det en globus, ei lampe, og bak disken står og sitter og henger og styrer og smiler og snakker Kjelstrup.

Han mener «Uroens bok» er verdens beste bok. Byfolket ser også ut til å ha sansen for at noen våger å gjøre noe som ikke er A4 og kjedekokebokhandlersk. Mens vi er innom, kommer stadig vekk kunder som vil sikre seg Fernando Pessoa (1888—1935), han som ifølge Kjelstrup er litteraturens van Gogh og som mens han levde bare publiserte ei bok på sitt morsmål.

Etter at Pessoa døde, ble det oppdaget en amerikakoffert som inneholdt over 25 000 notater, dikt, skisser til skuespill med mere. Mange av disse tekstfragmentene danner «Uroens bok», en samling dagbokliknende refleksjoner. På portugisisk heter den «Livro do desassossego». Pessoa startet noen (kortvarige) litterære tidsskrifter, oversatte enkelte bøker, pendlet stadig mellom ulike leiligheter og kjedelige kontorjobber og opplevde aldri den store kjærligheten. Han reiste sjelden eller ikke noe.

Forfatter Tomas Espedal har uttalt at han har lest «Uroens bok» regelmessig de siste femten åra:
«Dette er ikke en bok som du leser fra begynnelse til slutt ... Jeg kan slå opp hvor som helst og sitere Pessoa fordi det han skriver er så sterkt og så sant».
Espedal dukker opp hos Kjelstrup for en Pessoa-aften mandag. Da sammen med Finn Skårderud som snakker om «Uroens bok» og sin bok «Uro», mens oversetter Christian Rugstad snakker om jobben med å oversette Pessoas bok.

Kjelstrup sysler forresten med ideen om få til en «norsk ukebokhandel», kanskje med å selge ei Solstad-bok, i Lisboa. Organisk forpjusket? Nei, han får det nok til.