Litteraturens landskap

Bredspektret og vakker litterær reiseskildring.

BOK: Ni år etter hans andre roman kommer Tor Eystein Øverås\' tredje bok, «Til». Det er ingen roman, men heller ingen reiseskildring i snever forstand. Det er en poetisk og personlig bok, og beskriver forfatterens åtte måneders reise til og i landene rundt Østersjøen. Øverås ønsker å utforske østersjøområdet som ett kulturelt landskap. Han vil lete etter det som forener heller enn skiller landene, se etter sammenhenger. «Jeg vil reise rundt dette havet i kunsten og litteraturen,» skriver han.

Å se og forstå

«Jeg forlater huset jeg vokste opp i, og lukker døren bak meg. Jeg setter meg på en sykkel, trør noen harde tak». Slik starter reisen fra hjembyen Bodø. Videre går turen til Hamsuns nordlandske landskap, til Cora Sandels Tromsø, Per Olov Enquists Västerbotten, Dostojevskijs St. Petersburg, og Thomas Manns Lübeck. For å nevne noen få destinasjoner. På hvert nytt sted spaserer Øverås rundt og betrakter natur- og kulturlandskapet. Han kikker på fasader og elveløp og gjør seg tanker om arkitektur, film og billedkunst som knytter an til stedet. Tar inn atmosfæreforskjeller. Han lar tankene spinne rundt mange forfatterskap og de ulike nasjonallitteraturene: Hva kjennetegner dem og hvordan påvirker de hverandre? Forholdet mellom litteratur og geografi diskuteres også: Betyr det noe hvor litteraturen foregår, speiler språket landskapet? Under hele reisen arbeider Øverås med forholdet mellom det å se og det oppleve det man ser, forstå det og gjengi det i skrift.

Reisen innover

Reisen og erkjennelsen henger tett sammen. Parallelt med at Øverås leser litteraturen og de skiftende landskapene, leser han seg selv (eller i alle fall fortellerjeg-et «Øverås»). Kanskje tilstreber Øverås en slik selvbiografisk prosa han mener svenskene har mer av enn oss. Han analyserer sitt eget problematiske samvær med andre og gransker seg selv som utsider, som en tyst og introvert betrakter. Hva han har vunnet og tapt på å innta en slik posisjon. Selvanalysen er et interessant element i boka, men oppleves ikke som veldig dristig eller problematiserende. Den framstår heller som en framstilling av aksepterte og vedtatte selvsannheter. Bildet som tegnes av jeg-et ligger tett opp mot en klassisk forfattermyte. Den noe kontante selvforståelsen virker for så vidt ikke begrensende på teksten, men litt forargende er det når den bombastiske holdningen preger analysen av andre. Som når det påstås at: «Kvinner skammer seg over menn som taper for andre menn, viser seg svakere enn andre menn.» Eller når Øverås kommer fram til at enkeltmennesker han har møtt investerer mindre enn ham sosialt sett, bare fordi det faller lettere for dem enn for ham å omgås.

Overveldende

«Til» er på mange måter en overveldende bok i all sin detaljrikdom, med sine mange refleksjoner og analyser. Selv om refleksjonene alltid er relevante og inkluderende, er det betrakteren og beskriveren Øverås som gjør sterkest inntrykk. Han har en helt egen følsomhet, som seer og som nedtegner av alle inntrykkene reisen gir. Når turen avsluttes føler han seg utmattet, utsett og overfylt. Han har studert mange ytre og indre landskap. Alle observasjonene og de mange tematiske sporene gjør at «Til» krever en langsom lesning. Det tåler Øverås\' stabile, vare og poetiske språk veldig godt.