I et forord til John Fantes roman Vent til våren, Bandini, som han utga i den gule serie våren 1940, skrev Sigurd Hoel: «[Hva denne boka] angår, kan det være like godt å innrømme først som sist, at den neppe hører til den store litteratur».

Verdenssituasjonen og den eskalerende krigen holdt dikterne tilbake, mente Hoel, og det internasjonale litterære livet var «nede i en bølgedal». Rene ord for pengene av en av tidens ledende litterære autoriteter. Kunne noe liknende vært skrevet av en redaktør i dag, ved lanseringen av en roman og et forfatterskap? Det er vanskelig å forestille seg.

Siden Hoels tid har norsk litteratur opplevd en eventyrlig utvikling, målt i antall utgivelser, salgstall, støtteordninger og institusjoner av alle slag, men også i utviklingen av et profesjonelt kommunikasjonsspråk og formidlingsledd mellom produsenter og lesere. Ledende her var lenge de norske bokklubbene, som gjennom sin genistrek Nye Bøker fra 1976 i en trettiårsperiode ledet an i en kommunikasjonsrevolusjon, med intens markedsføring, vervekampanjer og alle slags oppmerksomhetsskapende tiltak spisset med slagord som «De beste bøkene, av de beste forfatterne - rett hjem» i folks intetanende postkasser. Mye pent kan sies om bokklubbenes betydning for spredning av norsk litteratur, men noen garantist for litterær oppriktighet á la Sigurd Hoel var de aldri.