Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Litteraturens nullpunkt

Norsk skjønnlitteratur er en vekstnæring. Men spiller forfatterne egentlig noen rolle?

«ETABLERTE GAMLINGER»: Når Kjartan Fløgstad (t.v.) og Dag Solstad er ute med nye titler, merkes vibrasjoner av interesse og innflytelse. Deres livsprosjekter av å konfrontere leserne med slike ting som kystkulturen og m-l-drømmen er enestående. Den spiller en rolle. Men det litterære verden utenfor disse stjernene? spør Hans Fredrik Dahl. Foto: GUNNAR SOHLBERG HAGEN / DAGBLADET
«ETABLERTE GAMLINGER»: Når Kjartan Fløgstad (t.v.) og Dag Solstad er ute med nye titler, merkes vibrasjoner av interesse og innflytelse. Deres livsprosjekter av å konfrontere leserne med slike ting som kystkulturen og m-l-drømmen er enestående. Den spiller en rolle. Men det litterære verden utenfor disse stjernene? spør Hans Fredrik Dahl. Foto: GUNNAR SOHLBERG HAGEN / DAGBLADET Vis mer

ALDRI HAR VI HATT en rikere norsk litteratur enn nå, med hundrevis av forfattere flittig i sving med lovende prosjekter, flere av dem belønnet med rosende anmeldelser i utlandet. Vi har forleggere som soler seg i rekker av debutanter, og omfangsrike litterære magasiner på rad i bokhandelen. Dessuten svulmende litteratursider i avisene og milelange bokdiskusjoner i P2, fulgt av dypsindige bransjeanalyser i økonomipressen.

Ja, vi har en svær litteratur og et blomstrende litterært system - tilsynelatende.

Men - har litteraturen gjennomslag i det øvrige samfunn?

Kan vi si at i Norge spiller forfatterne en vesentlig rolle?

At skjønnlitteraturen med sin sjeldne evne til å vise oss sannheten om våre liv ved å demonstrere mulige verdener, virker inn på det norske samfunn?

SVARET ER NEI. I hvert fall om vi kaster et blikk over lang i tid. Sett i forhold til la oss si, for hundre år siden, er den litterære tilstedeværelse minimal. Få bryr seg om forfatterne - bortsett fra hva de tjener. Eller om hva de skriver av bøker - bortsett fra salgstallene, da.

Hva litteraturen egentlig har å si oss, det overlates visst til den selv å finne ut av. I alle fall spiler den svært liten rolle for samfunnet i stort. I den offentlige debatten slik den går og går i mangfoldet av kanaler, er litteraturen nesten fraværende annet enn som nullpunkt.

INNADVENDT: Per Petterson startet sin litterære løpebane på bokhandelen Tronsmo. At forfatterne stort sett opererer innenfor en lukket, litterær verden er til skjemsel for den offentlig samtale, skriver kronikkforfatteren.  Foto: Lars Eivind Bones/Dagbladet
INNADVENDT: Per Petterson startet sin litterære løpebane på bokhandelen Tronsmo. At forfatterne stort sett opererer innenfor en lukket, litterær verden er til skjemsel for den offentlig samtale, skriver kronikkforfatteren. Foto: Lars Eivind Bones/Dagbladet Vis mer

TENK PÅ HELE 22. juli-komplekset. I all sin ondskap og gru, sine mektige stemningsbølger og skyhøye følelser skulle man tro at skjønnlitterære forfattere ville stå i første rekke i fortolkning og forklaring, i utdyping og overraskende analyse. Men nei. Noe dikterisk bidrag har vi ikke fått. Noen ny forfatterstemme lar seg ikke høre. Filosofer, amanuenser og journalister er viktige - psykiatere også, selvfølgelig. Men forfattere? Jo, en av dem skrev noe i A-magasinet som ikke kunne vært sagt av andre: Niels Fredrik Dahls betraktning rundt Aleksandra Gjørvs håndbevegelse; den var en forfatterseer verdig. Men ellers?

Ta hele samfunnsdebatten, de par hundre romanene som utkommer hver høst, hvem bryr seg om dem?

Vel, rett skal være rett. Når de etablerte gamlingene Fløgstad, Solstad eller Kjærstad er ute med nye titler, stabeisene våre, da merkes vibrasjoner av interesse og innflytelse. Disse tre har jo gjennom lange, sammenhengende forfatterskap vist evnen til å se det magiske, det utrolige i våre liv. Deres livsprosjekter av å konfrontere leserne med slike ting som kystkulturen, m-l-drømmen eller cyberverdenen, er enestående. Den spiller en rolle. Men det litterære verden utenfor disse stjernene? Bortsett fra krimlitteraturen, en pseudosjanger som nok fascinerer oss i leserøyeblikket, men som ikke gir varige avtrykk i sinnet, betyr den lange rekken av skjønnlitterære bøker lite.

JEG HØRER INNVENDINGEN. Det er samfunnets skyld! Det er tidsånden som knuser forsøkene på å føre fiksjonen inn i samfunnet, slik det skjedde på Ibsens tid. Skjønnlitteraturen kan ikke spille noen samfunnsmessig rolle når selve samfunnet er så trivialisert, så behersket av Mammon som det er i dag.

Det kan være noe i dette. Man higet etter sannheter, innsikt og lys i karrige tider, den gang kristentroen slapp taket som tradisjonsgrep og alternative verdier reise en trang til en debatt som diktere kunne fylle. Nå er alt flatt, rikt og hverdagslig. Trivialitetene har seiret og rommet for det utrolige lukket seg igjen.

Dessuten har andre medier tatt over, har de ikke?

Musikk og musikkteknologi spiller større rolle for unge mennesker i dag enn dikt og diktsamlinger, mens visuell kultur vekker dypere fascinasjon enn verbal og litterær. Føy så til at skjermene for TV og pc og brett suger oss inn i sin verden, ofte med større kraft enn noen bokstaver på papir kan.

MEN SKYLD IKKE bare på mediene og samfunnet! Litteraturen har også sveket, ved å vende seg innover for bli seg selv nok. Forfattere som skriver for hverandre i litterære magasiner, og som bare taler til de innvidde - hvem bryr seg om dem? Vinduet, en gang flaggskipet i den litterære samfunnsdebatt, ivrig grepet for hvert nytt nummer av alle på Stortinget for eksempel, og i redaksjonene, på kontorene - hvem leser Vinduet i dag? Eller Vagant?

Vi har fått en rik litteratur og et mangfoldig forfatterskare. Men den angår oss så lite, og i alle fall ikke proporsjonalt med omfanget av utgitte bøker. Iblant slår den gnister, det er så. Plutselig står en Gaute Heivoll der i bokhandleren og får sin pris, en Levi Henriksen høres i Dagsnytt 18, en Per Petterson fyller førstesiden i Romerikes Blad. Men for alle oss som ikke greier å følge det litterære system fra innsiden som dedikerte «bokelskere», eller vie vår fritid til den nye, norske litteraturen, for oss vil unntakshendelser som disse bare bekrefte det allmenne: at skjønnlitteraturen betyr lite i samfunnet og i våre daglige liv.

PARADOKSALT ER DETTE situasjonen, når vi har en rik litteratur, en mangfoldig romanproduksjon, en livlig, intern kritikk. Kan det skyldes at alt dette er blitt institusjonalisert - ordnet i faste roller og bestemte teiger som bekrefter hverandre og derved kapsles inn, beskyttet fra omverdenen? Tenk hva man drømte om i Wergeland og Welhavens dager, da man så for seg den framtid at Norge skulle få en litteratur så rik at den ville gi mulighet for en seriøs kritikk - som selvfølgelig ville være en litterær, men samtidig en samfunnsmessig relevant kritikk! Anne Lise Seip demonstrerer denne drøm så tydelig i sin Welhaven-biografi. Å lese den er som å skue inn i et annet land, en forjettende, utopisk drøm. Nå har vi den, både litteraturen og kritikken. Men hva har den å si oss?

Hva den hadde å si før, slår overveldede ut av Stortingstidende, dette bindsterke verk av alt som er blitt sagt og håndtert i vår nasjonalforsamling gjennom tidende. Fra 1863 til 1963 delte staten ut æreslønner til våre kunstnere; de som for forfatternes del ble kalt diktergasjer.

Hver gang en diktergasje ble foreslått, fulgte en diskusjon der mulige kandidater ble veid opp og ned, i et ordskifte som kunne ose av dommer og fordommer, men som i stort representerte det fremste av uttrykk for at litteraturen betydde noe i det norske samfunnet i denne tid. Da ordningen ble brakt til opphør for femti år siden, var den noe uglesett nettopp fordi folkets kårne luftet sine fordommer så fritt i disse debattene. Det litterære Norge ville ha slutt på den slags amatørskap som stortingsrepresentantenes syn på diktning og forfattere innebar. Men det var en litt hoven, en litt insulerende reaksjon. Et skritt mot institusjonaliseringen av det litterære system. Et skritt på veien mot den innkapsling vi lider under i dag.

VI SKULLE HA HOLDT på de gamle debattene om litteraturen og den øvrige kunsten i Stortinget, liksom Bok-Norge selv skulle ha bestrebet seg mot åpenhet, tilgjengelighet, for derved å vinne i betydning i samfunnet rundt. Det som i dag så nedlatende heter «der ute», og som litteraturens representanter søker å unngå når de foretrekker sitt eget, faste publikum, litteraturhusenes trofaste trappeslitere.

Det litterære system synes å være sterkt, rikholdig og levende. Men det opptrer altfor ofte isolert, lukket og utilgjengelig. Det kan da ikke være en fordel for noen?

AUDIOVISUELT: Musikk og musikkteknologi spiller større rolle for unge mennesker i dag enn dikt og diktsamlinger, mens visuell kultur vekker dypere fascinasjon enn verbal og litterær, skriver kronikkforfatteren. Det forklarer kanskje suksessen til Lady Gaga. Foto: WONG MAYE-E / AP Photo / NTB SCANPIX
AUDIOVISUELT: Musikk og musikkteknologi spiller større rolle for unge mennesker i dag enn dikt og diktsamlinger, mens visuell kultur vekker dypere fascinasjon enn verbal og litterær, skriver kronikkforfatteren. Det forklarer kanskje suksessen til Lady Gaga. Foto: WONG MAYE-E / AP Photo / NTB SCANPIX Vis mer
Utforsk andre nettsteder fra Aller Media