Litteraturens nytteverdi

Alle varer tilbys med en verdi som eksistensberettigelse. Nytte er en slik verdi, men også det regelrett unyttige; det brukelige, men unødvendige er alltid etterspurt, især når det er dyrt.

Visse gjenstander, som også selges under påberopelse av nyttige eller unyttige (underholdning, f.eks.) verdier, har imidlertid en mer uhåndgripelig og nesten uomsettelig verdi som sin fremste. Kjøper du to fysisk og prismessig noenlunde like bøker, en Morgan Kane-bok og en pocketutgave av Hamsuns «Sult», oppdager du forhåpentligvis denne verdiforskjellen. Men du har ikke betalt for den. Det er noe ved den kunstneriske opplevelsen som motsetter seg bytteverdi. Grunnen er kanskje at det ikke finnes noen valuta å innløse slikt i.

Likevel bys litteraturen fram med begrunnelser som i seg selv er omsettelige og graderte. Noen bøker presenteres som viktige. Det må bety at andre er uviktige. Med andre ord eksisterer det et viktighetshierarki.

Likevel er det debatterende bøker, «viktige» bøker, som sammen med underholdningslitteraturen når flest lesere. De markedsføres også med størst ettertrykk, det fins jo gode grunner til å lese dem. Gode grunner = ikke-litterære grunner. Ekvivalensen mellom «god» og «ikke-litterær» medfører logisk at det litterære er dårlig. Eller i det minste noe som ikke er godt, kanskje fordi det ikke kan sammenlignes med noe annet som er godt.

Selv om et problem diskuteres i samtlige medier får bøker som også tar dem opp noen ganger merkelappen: Tør der andre tier. Da ingen kan begripe hva de andre tier om, de sier jo alt til enhver tid, blir de vågale bøkene naturligvis kjøpt og rålest, man må finne fram til disse saftighetene som de andre så smålig har fortiet.

Leseren blir naturligvis skuffet. Boken torde der andre snakker ustanselig.

Litterær nytte kan kanskje generelt defineres som underholdning tilpasset pedagogiske formålsparagrafer. Vi skal ha et konkret utbytte av lesningen, som unnskyldning for å lese. Vi skal lese for å forbedre oss. Problemet er at slikt oppnås lettere ved andre midler enn lesning av skjønnlitteratur. Vi kan bli klokere, utvide ordforrådet og skaffe oss argumenter til valgkampen andre steder enn i Bokklubben Nye Bøker.

Ofte ser det ut til at det viktige ved en bok, det som skaffer den mange lesere, er at den allerede har mange lesere. Når tallet taler tier ordene, og publikum lytter. Særlig til store tall. Som en million, det imponerer oss. Enda vi vet at det bare er en ener som breier seg foran alle nullene som gjorde ham til noe, og enda vi vagt aner at vi er disse nullene, lar vi oss imponere. Dette er viktige bøker.

*

Men kanskje skulle vi i sommer lese noen av de mindre «viktige» og mindre omtalte bøkene. Slike som ikke går ærender eller hevder å være brannfakler. Som ikke passer i verktøyskrinet og som bare presenterer slike nyheter som aldri tilbakelegges av utviklingen. Åndehullene i den ellers heldekkende formålstjenlighet, der språket er tatt personlig i besittelse og satt i enestående bevegelse, som hos Jon Fosse eller Thomas Bernhard. Eller Tor Ulven, eller Virginia Woolf eller Hjalmar Söderberg, for nå å ha nevnt noen.

Virkningen og nytten av disse forfatternes bøker foreligger som en åpen anvendelighet, ikke som forfatterens diktat; de «nyttige» strukturene er bivirkninger.

Det er når det blir mer enn bivirkninger - og det gjør det ikke hos de nevnte forfatterne - at nytten får en ubehagelig smak av moral. Den slags spres vel helst av sånne som mener de har mer av det enn andre. At de av og til har rett, gjør ikke denne leseren mildere stemt.